Jeg bor på Varden, Stakkevollan, sone 5. Den bompengesonen på øya der det bor flest mennesker med lav inntekt, og som må passere flest soner dersom man skal andre steder enn på nærbutikken eller treningssenteret. Herfra går det to busser: 20 mot Kroken og 42 mot Eidkjosen, begge via sentrum. Mange her tar bussen, noen fordi de må, andre fordi de vil eller kan.

Jeg har tenkt at vi på ingen måte har mulighet til å busse til og fra jobb via skole og barnehage. Av årsaker jeg ikke gidder å gå inn på, har vi et barn på skole i sentrum og en sisteårs-barnehageunge i barnehage på Sørspissen, nesten så langt unna det er mulig å komme fra der vi bor. Vi krysser derfor alle de fem sonene på øya både til og fra jobb.

Morgenene hos oss starter klokka 06.45, bortsett fra de gangene vi kaster 15 minutter bort ved å ligge i halvsøvne å fornekte at dagen har startet. Klokka 07.45 sitter vi klare for nok en dag i bilen. I bilen sjekker jeg av erfaring at jeg har sminke på begge øynene, at BH-en er på, mobilen er med og at barna er fastspente. De spiser frokost i bilen mens vi tuter oss gjennom trafikken.

Når barna er leverte, dobbeltsjekker vi at de faktisk er det før vi forlater bilen og rusler til jobb, dette også av erfaring. På jobb later vi som at vi er friskus-voksne som vet hva vi holder på med, før vi 7,5 time senere spurter i en sabla fart mot bil, henting og alt ettermiddagen skal by på.

Selv om vi så vidt har hodet over vannet når vi bruker bil, tenkte jeg her om dagen, optimistisk som jeg faktisk er, at vi må prøve buss i stedet. Det kan jo hende at vi blir nødt til å gjøre det slik etter hvert, særlig når tunnelene stenges i to år om en drøy måned og det er spådd trafikkaos. Og det er mange som allerede er avhengige av bussen, et antall som økte etter at bompengene kom og mat og alt annet ble dyrere. Jeg tenkte at jeg skylder både dem, meg selv og miljøet forsøket. Uansett, hvor vanskelig kan det være å sitte på en buss?

I byen er jeg nærmest for en buss-jomfru å regne, men egentlig er jeg en buss-nestor. Jeg tilbrakte ungdoms- og snart voksen-år i buss, både til ungdomsskolen 25 minutter unna og til videregående 50 minutter unna. Jeg har flørtet på buss, ramlet ned trappa av buss, hatt omgangssyke på buss, sovnet og havnet alle slags steder jeg ikke skulle havne på buss, snakket for høyt, grått, oppdaget ny musikk, gjort lekser. Jeg har sittet sammen, ved siden av og alene, jeg har såret og blitt såret – på buss.

Det er ikke lenge siden jeg havnet utenfor Ishavskatedralen da jeg egentlig skulle ta bussen hjem. Regnet blandet seg med tårene mine da jeg innså at jeg også hadde glemt paraplyen på legekontoret, og derfor ble jeg overbevist om at jeg led av for tidlig demens. Frykten for at det er realiteten lever fortsatt i meg, men jeg kom meg hjem til slutt, tross alt.

Så ja, jeg hadde blandede følelser i meg da jeg satt meg ned for å lage en plan kvelden før vår buss for bil-premiere. Jeg skjønte raskt at dette var bortkastet tid, for bussen venter ikke på barn som får bæsjenød akkurat idet man går ut døra. Og den tar ikke hensyn til folk som meg som har en annen klokke enn resten av verden, en sånn klokke der sekundviseren bruker fem minutter på å gå rundt. Men jeg satte meg ned likevel og lagde en plan jeg ikke hadde trengt å lage.

Og det gikk som det måtte gå. En av mine seriøse utfordringer her i livet er at jeg er en distré tidsoptimist. Min mann, derimot, er en tidsnegativist. Og dette ble også kimen til dårlig stemning denne januarmorgenen vi skulle ta buss sammen med barna til skole, barnehage og jobb. Slapp av, vi rekker det, sa jeg, noe mannen min, av erfaring, ikke trodde noe på. Og vi rakk ikke bussen vi skulle ta, vi gjorde ikke det. Jeg innser mine feil og lever dessverre for godt med dem.

Heldigvis var det strålende frostvær, nesten uten vind, der vi sto og ventet på buss 20 som skulle ta oss til første destinasjon: UNN. Der ventet vi i 10 minutter på buss 33 som skulle ta oss først til skolen, og så til barnehagen. På bussen ga sjåføren en highfive til barna som kom på, og vi spiste frokost mens vi snakket om livet. Dere vet, hvorfor kua og hesten har fire bein mens vi har to, hvorfor papegøyer er de eneste dyrene som kan snakke og hvem det egentlig er som har bestemt at voksne bestemmer. Det var til min store overraskelse skikkelig koselig. Vi var liksom en del av en verden, en by, der vi satt, ikke bare en familie isolert i en bil.

Siden vi har privilegiet av å være to voksne, gikk mann og sønn av ved skolen og jeg og datter dro videre til barnehagen. Fra busstoppet gikk vi de få hundre meterne opp til barnehagen i måneskinn. Hun levde i et eventyr og jeg lot meg til dels rive med. Leveringen gikk som smurt, og jeg rakk akkurat neste buss mot jobb ved hjelp av litt spurting på glatta og veiving med hendene. Likevel kom jeg på jobb 1 time og 20 minutter etter vi hadde gått på bussen hjemmefra.

Hjemover var bussene fullere. Jeg hadde hørt at fulle busser kunne være utrivelige, at folk ikke flyttet seg innover eller brukte et ledig sete til å ha ryggsekken på. Men folk ga setene til oss, de smilte og småpratet. Det er mulig jeg var premenstruell og overfølsom, men jeg satt der og kjente meg rørt over samholdet, at vi var en del av noe større. 1 time og 45 minutter etter at jeg hadde sagt «takk for i dag» på jobb, kunne vi gå inn døra hjemme.

Vi forsøkte denne buss-valsen en gang til uka etter, for sikkerhets skyld, og den var nesten helt klin lik.

Det er dette som er problemet til bussen. Den tar deg til målet, men på veien tar den deg også til femti andre destinasjoner du ikke skulle. Ja, du blir kjent med gatenavn og busstopp du ikke har sett før, kanskje ser du noen kule hus og fascinerende menneskelige konstellasjoner også, men det koster likevel tid.

Middagen blir derfor utsatt en time, med de humørsvingningene det medfører. Leggetiden føles derfor fremskyndet en time den også, noe som kan by på utfordringer alle med erfaring helst vil unnslippe. Skal barna på trening eller aktiviteter mellom middag og legging, har du en ytterligere tidsutfordring.

Jeg satt på bussen og tenkte på moderne familier, de som kanskje bor i sone 5 og har mine og dine barn som bor halvparten av tiden på Kvaløya eller Tromsdalen. Buss for bil kan ikke være et fristende tilbud, heller ikke for dem, likevel fins det nok flust av dem som ikke har annet valg.

Hvor koselig det enn kan være å sitte på en buss, priser jeg meg lykkelig for at vi ikke er avhengige av det per nå. All ære til dem som er det.