Saken iTromsø har skrevet om alenemoren Karoline vekker oppsikt. Midt på Tromsøya bor hun i en leilighet der det ikke blir varmt nok fordi karmer og lister er sprukne og kulda siver inn. Toalettet lekker og bad og vegger har mugg i seg. Skadedyrene er de eneste som trives der.

Barnevernstjenesten har kategorisert boligen hennes som både «helsefarlig» og «uforsvarlig å ha barn boende i». Her har Karoline bodd i over syv år med sine to sønner. «Jeg vil ikke bli her enda en vinter», sier hun i intervjuet. Saken er like hjerteskjærende som den er uforståelig.

I gårsdagens avis fikk vi også reaksjoner fra politisk hold. «Det er flaut å være lokalpolitiker», sier én profilert politiker oppriktig. Begrep som «uverdig», «en svikt» og «helt uakseptabelt» ble tatt i bruk av andre representanter over hele det politiske spekteret, utsagn som oppleves både ektefølt og spontane.

De store kontrastene her i Tromsø, mellom de som bor fett og de som lever under uforsvarlige forhold offentlige etater anser som uforsvarlige, er ekstremt grelle. I herværende avis kan vi på jevnlig basis lese om stadig nye rekorder som slås på eiendomsmarkedet. Drømmeslott, toppleiligheter og fasjonable nybygg står vegg i vegg med falleferdige rønner folk er tvunget til å bo i fordi de ikke har noe alternativ.

Kontrastene i eiendomsmarkedet er ikke noe nytt. Det har alltid vært forskjell på folk, og i en tett befolket by lokalisert på ei lita øy på 69 grader nord er det ikke til å unngå. Hushaier som leier ut bobiler, spikertelt og små krypinn uten elementære fasiliteter til desperate folk på boligjakt, for bisarre ågerpriser, skjer fortsatt.

Det som er spesielt ille med Karolines situasjon er at hun bor i en leilighet som Tromsø kommune leier ut til henne. Det er en kommunal bolig.

Hvis man av ulike årsaker ikke engang kommer seg inn på det private leiemarkedet, kan man søke om kommunal bolig, om man enten plages av sykdom, har lav inntekt eller sliter med sosiale utfordringer eller en uheldig kombinasjon av flere av disse.

Boligkontoret i Tromsø kommune drifter tjenesten og vurderer hvem som trekker de lengste stråene, som vinner boliglottoen og er så heldige å få leie kommunalt. Tromsø kommune disponerer i dag over 1.332 kommunale boliger av ulike størrelser. 864 av disse er toromsboliger, og de koster 8.000 kroner i måneden. Pluss strøm.

«Før sprang min eldste sønn ut når det ringte på døra. Nå står han og holder døra litt igjen så folk ikke kan se inn», sier Karoline. Så tilføyer hun: «Selv om du leier kommunalt betyr det ikke at du betyr så lite at du skal bo i mugg og la det gå utover deg selv og ungene». Tygg litt på ordene fra henne. For det er her skoen trykker hardest, at hun betaler kommunen penger for å bo i en bolig som eies og disponeres av dem.

Karoline er bare én av mange i en lignende situasjon her i kommunen vår, nå når det lakker mot jul. De siste årene har standarden på mange kommunale leiligheter sunket. En rapport fra 2021 vurderer hele 191 av utleieboligene som i så dårlig forfatning at de bør totalrenoveres, mens vanvittige 197 av boligene rett og slett er så elendige at de havner i kategorien «bør rives».

Rundt 400 boliger som huser over 1.000 mennesker, folk rundt oss. Rapporten slår videre fast at det årlig kjøpes mange titalls nye boliger, men uten at det følger med nødvendige midler til vedlikehold, som igjen gjør at etterslepet bare øker.

Kortversjonen: Det er over tusen mennesker i Tromsø som betaler penger for å bo i kommunale boliger der det av ymse årsaker ikke bør bo mennesker – fordi det anses som uforsvarlig, helseskadelig eller begge deler.

Det er en ond og trist sirkel. Og den blir bare ytterligere begredelig når man ser politisk kjekling og skyldkasting på hverandre, over blokkene i kommunestyret. Jan Blomseth fra Nei til bompenger, og tidligere leder av Frp, skar heldigvis gjennom med en fornuftens tordentale.

«Det er ingen av partiene her som kan skryte av hva som har skjedd de siste 30 årene. Det har ikke vært vilje til å prioritere de kommunale boligene i det hele tatt, uansett om det har vært de røde eller de blå som har vært i posisjon», sa han i kjent stil. Og han har selvsagt helt rett.

For Karoline, og alle de andre i samme situasjon som henne, er dessuten det politiske spillet himmelropende uinteressant. For dem er det basale behov for å leve et verdig liv som er i spill.

På hjemmesidene til Tromsø kommune står det under «forslag til budsjett og handlingsprogram for 2023» noen punkt som er særlig viktige, og der følgende punkt er plassert på pallen som viktigste målsettinger:

* Vi vil skape god folkehelse

* Vi vil sette de unge først

* Vi vil at alle skal ha riktig bolig

Fine ord, for all del, men det må se ganske underlig ut for Karoline og de som er lignende situasjon som henne og barna, simpelthen fordi ingen av disse punktene tikker inn for deres livssituasjon i en kommunal bolig.

Da er det ikke tid til politisk kjekling. Da må posisjon og opposisjon sette seg sammen, vifte unna ideologisk visvas, dogmer, partiprogram og taktikkeri frem mot valget til neste høst, inngå kompromisser og snakke konstruktiv og handlekraftig sammen på voksent vis. Fordi det haster.

Så får man bare grave nedi den skrantne kassa og omdisponere noen midler. For pengene er jo der. Man må bare hente dem et sted der de trengs mindre. Innbyggere i Tromsø skal simpelthen ikke bo under forhold som rapporteres som helseskadelige, og i særdeleshet ikke de som leier av kommunen.