Politiske tyngdelover? Hva er det? Jeg har alltid prøvd å forstå politikk, men sliter med det. Finnes det noen fellesnevnere?

Bismarck som var tysk kansler på slutten av 1800-tallet skal ha sagt følgende: Hvis man visste hva pølser og politikk er laget av ville man ikke ha smakt på det. Mitt spørsmål er derfor dette: Hvorfor forskes det ikke mer på hva politikk er?

Hva er felles oppfatning og hva er interessemotsetninger? Hvor dypt sitter disse? Lurer politiske partier oss, eller lurer velgerne politikerne? Politiske tyngdelover – som jeg ikke helt forstår – blir fremstilt som noe som ikke skal diskuteres med folk, men bare på partikontorene.

Det forskes på så mangt. Medisinsk forskning er vi avhengige av, men hva er definisjonen på nyttig forskning. Under fotball-VM nylig ble det opplyst at det er forsket på om det er en fordel å skyte først i en straffesparkkonkurranse.

Her i Tromsø ble det nylig offentliggjort en forskningsstudie som viste at kanelboller gir økt sexlyst hos menn. Om dette er samfunnsnyttig skal jeg ikke ta opp her, men for meg synes det å være lite forskning og folkeopplysning om politikkens tyngdelover og strategier.

Vi har politiske kommentatorer i både aviser, NRK og TV2 og de er ofte bedre å høre på enn politikerne. Man forstår mer av dem, men deres rolle er vel mest formidling og mindre analyse. Når de for eksempel skal forklare Høyre sin fremgang med å si at partiet sitter stille i båten, så prøver de ikke å rugge båten. Det kan vel ikke bety at velgerne vil ha tause politikere?

To av de mest interessante kommentarene jeg har lest av journalister er:

  • – Denne politikeren er meget dyktig fordi han behersker tvetydighetens kunst.

  • – Politikken kan masere folks likegyldighet.

Disse to utsagnene har jeg tenkt mye på og jeg har funnet mange eksempler i norsk politikk som gir disse journalistene rett. Jeg spør derfor hvorfor dette ikke er interessant for samfunnsforskere.

Er så vi velgere til å stole på? Når Senterpartiet gikk til valg på å oppløse Troms og Finnmark som ett fylke og fikk stor oppslutning ved siste stortingsvalg, så skulle man tro at de samme velgerne var fornøyde når partiet i regjering gjennomførte det partiet sa.

Når oppslutningen i stedet stuper, så nekter jeg likevel å tro at de ikke lenger ønsker to fylker. Jeg kan ikke tro annet enn at en vunnet sak er vunnet og at nye saker er viktigere. Det som imidlertid synes merkelig er at partiet som sitter stille i båten høster velgere. Er det høyrepolitikk de nå vil ha? Hadde jeg vært samfunnsforsker ville jeg ha stilt 20 spørsmål om dette.

Inntil jeg har fått større forståelse av politikk og hvorfor vi velger som vi gjør har jeg foreløpig kommet til dette: Politikk kan få oss til å tenke på andre enn oss som har det godt, eller politikk kan få folk til å tenke på egne fordeler. Jeg tror – men vet ikke – at det er grunnlag for det første i Norge.