Som lærer har jeg vært mindre viktig for noen elever og mer for andre, det vet jeg, og aldri har jeg som lærer ansett meg selv som uunnværlig. Det er da også derfor vi er flere. Gjennom streiken vet jeg nå at jeg er del av en lærerprofesjon som få ganger har vist seg sterkere, få ganger blitt anerkjent som så betydningsfull og uunnværlig. Det ser flere og flere.

Påstanden kan høres både hul og paradoksal ut, all den tid vi står midt i den lengste lærerstreiken i nyere tid, hvor en akseptabel løsning for begge partene virker vanskelig å få øye på. Retter du blikket mot hva som skjer ved forhandlingsbordet, kan situasjonen åpenbart virke fastlåst, men rettes blikket henimot torg og gater, lokale og nasjonale medier vil en kunne hevde det motsatte. Der er noe i emning.

Der vil du få øye på foresatte og foreldre, elever og medlemmer av elevorganisasjonen, ansatte i helsetjenesten og støtteapparatet til skolen som ettertrykkelig uttrykke lærenes avgjørende plass i barn og unge sine liv. Der vil du få øye på lærerprofesjons urikkelige vilje til å stå opp mot KS’ arroganse og politikeres unnvikelse, besynderlig trekk som kan hevdes tapper deres stillinger og verv for reell betydning.

Og viktigst vil du se fremveksten av et gryende og politisk engasjert profesjonsfellesskap, som nekter å unndra seg sitt profesjonelle ansvar. Det handler om å tale elevene sin sak og si at nok er nok. Fra politisk hold kan ikke skolen lengre bare være noe man taler om. Skolens utfordringer må bli tatt på alvor. Det være seg manglende ressurser, manglende rekruttering, manglende kvalifiserte lærere eller manglende støtteapparat.

Så selv om forhandlingene enn så lenge er fastlåste, er min opplevelse at vi nå ser en samlet og samstemt lærerprofesjon, som gjennom en rettmessig streik viser hva lærenes samfunnsmandat i praksis innebærer. Vi streikende lærere kjemper nå, hver dag og fremover for bedre lønnsvilkår for alle lærere. Vi streikende lærere kjemper nå, som før og fremover for bedre rammevilkår i skolen, som vil gagne elever, foresatte og andre i skolen.

Vi streikende lærere kjemper nå for at grunnleggende rettigheter i norsk arbeidsliv ikke skal bli satt til side, og det for alle arbeidstakere. Det skal vi streikene lærere være umåtelig stolte av, og det burde andre være stolte av.

KS kan kanskje ta lønna, men de kan ikke stoppe det som er i emning. Politikere kan kanskje være stille om skolens fremtid, men vi skal ikke være stille om deres.