Jeg hiver meg på bølgen som jeg lenge har tenkt på. Ikke på pandemibølgen som igjen har kommet, men på tsunamien som kommer til å komme av utslitte sykepleiere og hjelpepleiere. Mennesker som ikke jobber med andre syke mennesker har faktisk ingen aning om hva vi verken gjør eller står i daglig (aften og natt).
Folk er lei av å ha på seg munnbind på butikk og trikk. Vi er sliten av å ikke føle at vi strekker til. Og vi er lei av å ikke bli sett eller hørt. Vi er lei av å ikke føle oss nok.
Nå jobber jeg på en barnepost på Rikshospitalet og før det jobbet jeg på barneavdelingen på Universitetssykehuset Nord-Norge. Tilstanden er lik begge plasser. I løpet av mine 10 år som sykepleier har jeg opplevd at både belastning og ansvar øker uten at verken lønn eller bemanning har gjort tilsvarende.
Der jeg jobber nå har 2/3 jobbet der i mindre enn ett år. Kompetansen avtar på alle sykehus i landet fordi folk slutter og finner seg en ny jobb. Og det skjønner jeg. Jeg kan slutte i morgen og finne meg en jobb fra 8–16 med samme lønn uten relevant utdannelse. Men vi blir i jobbene våre fordi vi VIL hjelpe andre mennesker.
Som sykepleier kan du ta videreutdanning, men må betale for den selv. Du kan søke om støtte, men da binder du deg til avdeling/klinikk i to år. Under utdannelsen er det et stort inntektstap. Dersom du betaler utdanningen din selv, tar det flere år før du tjener inn de pengene etter endt utdanning. Og det du sitter med igjen da er et større ansvar.
På barneavdelingen kan jeg aldri beregne hvor lang tid prosedyrer ect. tar eller hvordan dagen blir fordi det er barn. Noen har pustestøtte, noen trenger livsviktige medisiner som må gis punktlig, noen kommer inn akutt, noen trenger at du aldri går fra dem ett sekund, noen er på isolat, noen har kramper og noen er døende. Det er spesielt utfordrende når vi ikke er mange nok til å være der for dem når de trenger det.
I den siste tiden har verken jeg eller kollegaene mine hatt mat- eller toalettpauser. Alle står på og holder humøret oppe sammen. Men det kommer ikke til å vare i lengden.
Jeg har aldri i mitt liv takket ja til en ekstravakt for å få ekstra penger, men fordi jeg vet hva mine kollegaer og pasienter står i.
Etter endt arbeidsdag sitter jeg igjen og føler meg ferdig. Men da skal jeg hjem til min familie med mine to små barn. De som også trenger meg. De som trenger at jeg leker med dem, lager mat til dem og steller dem. De jeg ikke alltid kan kysse og klemme som jeg gjerne skulle ønske fordi jeg enten ble utsatt for COVID, Rhinovirus, Norovirus, RS-virus, tuberkulose, klostridium mm.