Det finnes ingen kvikke, gode løsninger på strømkrisa og de galopperende strømprisene sørpå. Stadig flere, inkludert politikere i opposisjon, argumenterer for innføring av makspris. Men det er et tveegget sverd, som ganske åpenbart kan være mer til skade enn hjelp for det norske samfunnsregnskapet. En revidert strømstøtteordning vil trolig være det beste.

Strømprisene sør i Norge når stadig nye høyder. I det dyreste prisområdet var gjennomsnittsprisen i juli på hele 328 øre per kilowattime. I Midt-Norge og Nord-Norge er snittprisen til sammenligning en svært liten brøkdel av det de opplever sørpå. Det er en kontrast som åpenbart, og kanskje også forståelig, er egnet til å provosere mange strømkunder i sør. Særlig blant de mange sørpå som ikke tar innover seg at vinteren her i nord er både er mye lengre og langt tøffere.

Bedre blir ikke situasjonen av at man venter ytterligere prisstigning sørpå kommende vinter. I verste fall frykter ekspertene at energisituasjonen kan bli så knapp i de mest utsatte områdene at strømmen må rasjoneres.

Før helgen stilte også Kari Nessa Nordtun, leder av Arbeiderpartiets energiutvalg, seg bak ønsket om å utjevne strømprisene mellom sør og nord. Dårlig overføringskapasitet er en av årsakene til de store prisforskjellene, og flere sentrale politikere har i det siste støttet Statnetts forslag om å forsere utbyggingen av kabelforbindelsen mellom landsdelene. Spørsmålet er imidlertid om ikke en slik «utjevning» kun blir ensbetydende med tilnærmet like skyhøy pris også i Midt- og Nord-Norge – og ikke noe betydelig lavere pris i sør, som er tett knyttet til det europeiske markedet.

På Stortinget snakker både Frp, Rødt og KrF om å innføre en makspris på strøm. Opposisjonen er på banen i en sak som opptar svært mange i dette landet. Men også Senterpartiets nasjonale ordførerforum, talerøret for partiets 135 ordførere, ber sin egen regjering om å etablere en maksimalpris for strøm «som ligger på et nivå som innbyggere og næringsliv kjenner seg igjen i».

I januar innførte regjeringen en strømstøtteordning for husholdningene. Denne forsterkes fra 1. september, og fra da tar staten 90 prosent av regningen – dersom prisen på en kilowattime overstiger 70 øre.

Å innføre en makspris på 35 øre (Rødts forslag) eller 50 øre (Frp og KrFs forslag) vil utvilsomt være økonomisk fordelaktig for forbrukerne i de sørlige prisområdene. Men dersom staten dekker for stor del av strømregningene til forbrukerne, blir det mindre interessant å spare energi. Det vil gi økt risiko for energimangel og utkobling denne vinteren. Lav makspris vil også ha negative konsekvenser på lang sikt. Det vil gjøre både nødvendige ENØK-tiltak og produksjon av ny fornybar energi mindre lønnsomt.

Regjeringens strømstøtteordning er etter alt å dømme en bedre løsning. Hensynet til forbrukernes økonomi balanseres med samfunnets behov for energisparing. Det er også påtrengende nødvendig raskt å etablere en støtteordning for næringslivet. Å ha svært store prisforskjeller mellom landsdelene er uholdbart i lengden.

Å lage en treffsikker støtteordning som verken setter press på økonomien eller fører til strømsløsing er uhyre komplisert. Uansett er det ikke bra at opposisjonspolitikerne overbyr hverandre for å vinne velgernes gunst – og presser på for løsninger som er til skade for både norsk økonomi og energiforsyning.