Foto: TEGNING: Odd Klaudiussen

Med fare for å virke provinsiell og utstyrt med såre tær, har vi lenge hatt en mistanke om at vi er bedre stilt i nord enn man forestiller seg i styrerom og hodejegerkretser. For ikke å snakke om i regjeringskvartalet, der utsikten virker en smule begrenset når styreledere og direktører skal oppnevnes.

Samme tendensen har vi sett når offentlige utredninger og utvalg skal settes sammen, til og med når det gjelder temaer som mer eller mindre skriker etter lokal innsikt, saker som angår landsdelen og distriktene direkte.

At åtte av ti toppledere i helseforetakene pendles inn mellom fjord og fjell, skulle tilsi at vi manglet både høyere utdanning og nødvendige personlige kvaliteter. Det stemmer selvfølgelig ikke.

Ingen forlanger at Nord-Norge skal være selvforsynt med ledere, eller at krav til kompetanse skal avvikes under jakten på de rette personene. Poenget er at nærsynte leteaksjoner i hovedstaden kan bli en begrenset aktivitet mellom kvartalene, i stedet for å ta den krevende øvelsen det er å løfte blikket i et langstrakt land.

Det er ikke til forkleinelse for tilflyttere som har gjort en fantastisk innsats på ledernivå. Noen av dem gror fast og drar aldri, heldigvis.

Toppledere som lever, bor og virker i området som skal betjenes, har en fordel. I stedet for fjernstyring, kan de få kjennskap til de tjenestene som faktisk utøves i landsdelen, enten det er fastlegen eller skiftestua som skal besøkes. For ikke å snakke om å passere fjelloverganger for å få helsehjelp.

Det er grunn til å være enig med stortingsrepresentantene Runar Sjåstad og Bengt Rune Strifeldt i Finnmark som er kritiske til den innarbeidede praksisen. Om det ikke er mistillit, minner det om kunnskapsbrist, gammel vane og manglende evne og vilje til å se hele terrenget under leteaksjonene for å finne de beste lederne.

Gode relasjoner kan mange ganger være en fordel, men det kan også være ekskluderende, et kjent fenomen fra manglende kjønnsbalanse i topplederstillinger både i nord og sør. Da skjønte man etter hvert at det var behov for å endre regelverket for å sikre balansen og sørge for at styrerommene speiler virkeligheten. Det har vist seg at fornuften kan være godt fordelt, til og med geografisk.