Det er bare de mest empati- og samvittighetsløse av oss som er av den oppfatning at det ikke er noen vits å gjøre noen verdens ting, at naturen er en gave vi skal betrakte som ei flaske nyåpnet champagne, at det eneste som gjelder er å bøtte nedpå mens det fortsatt er liv, så får vi heller forholde oss til bakrusen når den kommer, mens de som kommer etter oss bare får riste i flaska, holde den opp ned, og håpe det renner ut noen sure dråper. Derfor er de fleste av oss enige om at noe må gjøres.

Debatten rundt miljøvern har lenge vært så polarisert at den er vanskelig å gripe fatt i. Ønsker man å begrense livene til folk ved å stramme til med økonomiske virkemidler, er man noen kjipe moralister uten evner til å skjønne enkeltmenneskenes behov for individuell frihet.

Setter man spørsmålstegn ved om noen slike tiltak virkelig har noe reelt for seg, eller om noe av det kan være kosmetisk symbolpolitikk, blir man fort stemplet som dommedagsfetisjist, som regelrett ønsker å kjøre fossilbil uten lydpotte rett inn i den sjuende sirkel i helvete, til tonene av AC/DCs «Highway to Hell».

De fleste av oss befinner seg nok på et sted mellom disse ytterpunktene. Heldigvis, må en vel ile til å skyte inn. Vi skjønner at vi må bremse ned og redusere utslippene. Vi skjønner at andre mennesker i verden ønsker mer velferd. Vi skjønner at isen ved polene smelter. Vi ser at havet fylles med søppel. Vi skjønner at det utslippsnivået som nå foregår globalt er uforenlig med en trygg fremtid, og at det ikke nytter bare å peke på Kina hver gang vi selv blir utfordret på våre egne gjerninger.

Derfor er det også en relativt samstemt oppfatning av at noe må gjøres. Vi er bare ikke unisont enige i om hvor mye, hvor fort og hvor inngripende tiltakene skal være. Det er typisk Norge å være god, for å parafrasere en tidligere statsminister, og akkurat som herrelandslaget i fotball legger vi derfor lista så himla høyt at vi skal ha noe å strekke oss etter.

Det er ikke nok å slå San Marinos B-lag. Vi skal også kvalifisere oss til internasjonale mesterskap (selv om normalen er ikke å gjøre det), og kommer vi dit, skal vi pinadø vinne hele driten (som aldri har skjedd, eller kommer til å skje).

I klimapolitikken skal vi ikke være noe dårligere. Norske myndigheter har skrevet under avtaler og lovet å være med å dra lasset, for å redusere utslipp. Vi koker jorda! Dette var allerede i gang under forrige regjering, som sendte inn en formell forpliktelse til FN om 50–55 prosent kutt innen 2030, sammenlignet med 1990.

I den hyppig omtalte Hurdalsplattformen fastholder dagens regjering et temmelig ambisiøst mål om 55 prosent kutt innen 2030, samt et ønske om netto nullutslipp innen 2050. La meg skyte inn at det er 7,5 år, ikke 75, til 2030. Vi skal også «utarbeide et nasjonalt mål og strategi for å øke den naturlige karbonlagringen i norsk natur». Man kunne se for seg det forvirrende blikket til Blekkulf, og hvordan alle hans tre hjerter banket både av optimisme, nervøsitet og mismot.

Tall og statistikk er som oftest litt kjedelig i debatter, men det er dessverre umulig å snakke miljøpolitikk uten å dra noen tall inn i folden. Allerede i april kom en rapport fra festbremsene i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), etter en grundig gjennomgang av norsk klima- og miljøpolitikk. Det var den fjerde de laget.

«Trass i sin brede innsats for avkarbonifisering er Norge langt fra å nå sitt første mål om 40 prosent kutt, og enda lenger fra å nå det mer ambisiøse målet om 55 prosent kutt. Med dagens takt ligger Norge i stedet an til å kutte utslippene med 20 prosent», anslo OECD tørt og nådeløst. Altså bare en tredel av det hårete målet.

Dene uken kom også Statistisk sentralbyrå på banen. De hadde heller ikke med seg klappehatter og serpentiner til festen. Fra 2020 til 2021 ble nemlig reduseringene av utslippene i Norge målt til 0,3 prosent. En brann i prosesseringsanlegget hos Hammerfest LNG på Melkøya gjorde at de forventede utslippene herfra uteble. Hadde dette putret av gårde som vanlig, ville de totale utslippene i Norge forrige kalenderår vært null. 0. Zero. Nada. Det er ganske langt unna 55 prosent kutt.

Klima- og miljøminister Espen Barth Eide er ikke nådig i dommen over de nedslående tallene: «Dette er altfor dårlig og viser at Norge ikke klarte å få utslippene videre ned etter pandemien», sa han til VG. Den er det iallfall vanskelig å krangle på. Likevel presiserer han at vi skal klare å nå de oppsatte målene for 2030. Det er å proklamere verdensherredømme i fotball etter å ha blitt ydmyket av juniorlaget til Liechtenstein over to kamper.

Jeg sitter selvsagt ikke på svaret her. Jeg aner sågar ikke hva som er et realistisk mål å sette seg for Norge. Men jeg skjønner at det ikke er nok å sortere restsøppelet fra teposer i fire forskjellige plastposer, kjøpe klimakvoter for noen hundringser på vei til shoppingtur i New York, investere i elbil som gjør null til hundre på 1,2 sekund eller skifte til LED-lys og sensor på utelyset på hytta. Jeg tror heller ikke det er en menneskerett å kaste søppel i fjæra eller fylle gratis bensin på fritidsbåten.

Det må sterkere lut til enn private, individuelle initiativ, og det må iverksettes fra myndighetshold. Derfor antar jeg det er tunge fagmiljø som står bak slike måltall; der forskere og næringslivsaktører spiller ball med politikere om hvilke mål vi skal sette oss.

Da tror jeg, i all min enfoldighet, at det er lurt å sette seg mål både folk og politikerne selv tror på at faktisk er mulig å nå, sånn på ordentlig. Ellers er jeg redd avmakten og demoraliseringen kicker inn, og det har vi i hvert fall ikke råd til nå.