2022 er «Frivillighetens år». Slike merkelapper og knagger å henge hele kalenderår på kan ofte virke symbolske og uforpliktende, men i dette tilfellet er det all grunn til å sette alvor og reell mening bak begrepet. Ikke minst her i Tromsø.

Selv om vi har festivaler her hele året, ikke minst er vi beriket av TIFF hver vinter, men likevel er det sommeren som virkelig er festivaltid. Å arrangere en festival krever i de fleste tilfeller frivillig, ubetalt innsats i betydelig omfang for at det i det hele tatt skal være mulig å få avviklet arrangementet.

I år blir det ekstra spesielt. Etter to somre der kjente og kjære institusjoner som Buktafestivalen, Rakettnatt, Riddu Riddu og Karlsøyfestivalen har vært avlyst eller på sparebluss som følge av pandemibegrensninger, er sommeren 2022 spesiell.

Kompetanseflukt i lyd- og lysbransjen har allerede bydd på utfordringer for musikkbransjen, og når det er hele tre år siden sist det var festivaler av denne størrelsen, sier det seg selv at noe kompetanse forsvinner ut dørene, samt at nye festivalgjengere er ukjent med festivalkonseptet. Gamle rutiner må stables opp igjen, gamle tradisjoner må reetableres.

Nå er det problemer med å få tilstrekkelig med frivillige til flere av våre festivaler, alle de ovennevnte inklusivt. Noen av festivalene har vært nødt til å lokke med ekstra goder, mens andre har vært nødt til å be ordinære og betalende festivaldeltakere om også å bidra. Flere steder ellers i landet melder arrangører om det samme.

Problemet er vel kjent også i andre sammenhenger. Ifølge paraplyorganisasjonen Frivillighet Norge har det vært jevnt synkende oppslutning om dugnader de siste årene. Forskning viser nedgang i alle aldersgrupper, men deltakelsen er nå lavest i gruppen 15-30 år.

Aktiviteten i mange små lag og foreninger er avhengig av ildsjelene. De som fortjener denne hedersbetegnelsen, står for en uforholdsmessig stor del av det frivillige arbeidet. At aktiviteten sank under pandemien, måtte jo forventes, med nedstengninger og reduserte tilbud. Og at dugnadsinnsatsen ikke har tatt seg så raskt opp igjen i festivalsommeren, kan kanskje forklares med et oppdemmet behov for utenlandsferie og andre fritidsønsker.

Forsker Daniel Arnesen ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor peker imidlertid på en underliggende trend i undersøkelsene. Flere velger nå fritidsaktiviteter utenfor det organiserte tilbudet, og en av tre organisasjoner - over hele spekteret - sliter med å verve nye medlemmer og frivillige.

Én av forskjellene mellom håndballaget og treningssenteret, er at bare førstnevnte ber sine medlemmer om å selge doruller eller å bli med på våronn rundt klubblokalet – og er økonomisk avhengig av denne innsatsen. Å sikre og helst øke medlemstallet er en strategi som gir seg selv. Men klubber og lag så vel som festivalarrangører og andre trenger kanskje å blankpusse en annen, like opplagt som enkel strategi: Folk må simpelthen bli spurt. Og her trengs det nok litt nytenkning.

Dugnadsånden – innsats til felles beste – er noe av det mest bevaringsverdige i den norske folkesjelen, med en kjerne av fellesskap, samhold og altruisme. «Dugnad» ble kåret til Årets norske ord i 2004 – og er siden både utvannet og misbrukt i politisk sammenheng. Og utvilsomt har frivillig innsats sterke konkurrenter når det gjelder folks, og ikke minst de unges, tid. Organisasjoner, klubber – og festivalarrangører – har en felles oppgave. For dugnadstanken krever både opplæring og vedlikehold.

La oss håpe at festivalene våre klarer å løse de kommende utfordringene de har med å rekruttere frivillige. For mange er frivillighetsarbeid nøkkelen inn til både festivaldrift og arbeidsliv, for ikke å glemme vennskap og uvurderlig erfaring.

Det er bare å melde seg på, alle som kan og vil.