Dette er en programerklæring som er fint å ta med seg i året 2022, starten på FNs internasjonale tiår for urfolksspråk (IDIL2022-2032). Dette er vedtatt av FNs generalforsamling, i forlengelsen av det internasjonale året for urfolksspråk 2019. Med tiåret for urfolksspråk ønsker FN å rette oppmerksomhet mot tapet av urfolksspråk og det presserende behovet for å bevare og fremme språkene. FN vil med tiåret også rette fokus mot menneskerettighetene til urfolksspråks-talere.

Som medlem av den norske UNESCO-kommisjonen ser jeg fram til hva tiåret for urfolksspråk kan bringe med seg. Det foregår mye positivt med tanke på interessen for og utviklingen av samiske språk i Norge. Etter å ha vært deltaker på møter i sammenheng med nettopp FNs internasjonale tiår for urfolksspråk, kommer det dessverre opp et spørsmål: I hvor stor grad blir termen «Indigenous» brukt som en slags merkevare i tiåret for urfolksspråk, som kan utnyttes for å skaffe midler?

FN forholder seg til en «en moderne forståelse av termen Indigenous» som vektlegger særlig selv-identifisering som urfolk på et individuelt nivå, og at man er akseptert i lokalsamfunnet (community) som medlem av folket. Dette betyr blant annet at tysk som minoritetsspråk i Danmark ikke hører inn under termen urfolksspråk. Tysk er heller ikke et truet språk i verden. Minoritetsspråk bør vernes, men det kan bli feil hvis det skulle skje under dekke av å være urfolksspråk. Det norske lovverket verner om samiske språk som urfolksspråk. Den 1. januar 2022 trådte det i kraft en ny språklov i Norge. Der står det at norsk og samiske språk er likestilte og samiske språk blir for første gang stedfestet som urfolksspråk i lovverket. Norge har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169, og det er klart at samene fyller kriteriene til konvensjonens definisjon av urfolk.

Vernet og utviklingen av samiske språk har kommet takket være de som sto motstrøms da fornorskningspolitikken var eksplisitt og rettet mot å utrydde det samiske språket og kulturen. Å kjempe for det samiske språket er å hedre disse menneskene. Språket, joiken, duodji, fortellingene og latteren overlevde fordi våre portvoktere holdt stand. Det foregår mye positivt med tanke på interesse, innsats, kunstnerisk aktivitet og produksjon der de samiske språkene er sentrale. Vi har i tre år hatt Giellavahkku, en egen samisk språkuke, der målet er å løfte statusen til de samiske språkene og med aktiviteter over hele Norge!

«Hva med oss som har mistet språket?» Dette er et spørsmål jeg kjenner meg igjen i. Jeg har selv tatt tilbake språket, og har samisk som hjemmespråk og arbeidsspråk.

Dette er et valg som har krevd, og krever, mye arbeid og vilje hver eneste dag. Drivkraften er en glede over at språket er et sted der fortellingene, bevissthet over historien, latteren og duodji gir tilstedeværelse blant mine egne, for både meg og mine barn. Et vindu både innover og ut mot verden. For meg var det å lære samisk på nytt som å komme hjem. Samisk var en vei inn i min mors fortellinger, og bestemors kunnskap. Mamma fortalte meg hvordan det var å bli sendt på internat, ikke kunne språket de måtte bruke der og hvordan det var å komme hjem bare tre ganger i året. Samisk var en vei til igjen å snakke samisk med bestemor, og til mange samtaler der jeg spurte, og hun kommenterte at «dette ordet kan du vel ikke, det må du vel skrive ned?» Og det måtte jeg ofte, på en handlepapirrull hun hadde på kjøleskapet.

Etter beste evne jobber jeg for å gjøre det min datter forklarte meg: videreføre språklyst! Det er kjernen i hvordan samisk overlever, i en verden der valgene er mange, også blant flerspråklige samisk barn. Samisk overlever ved at samiske språkbrukere fortsetter å bruke samisk i voksen alder, viderefører og utvikler nye språkmiljøer og viderefører samisk til sine barn. Deltakerne på det første samiske litteraturseminaret i Sirbmá i 1972 sa det så treffende: «Et språk kan ikke leve gjennom et annet språk.» Språket er virkelig hjertet i vår kultur, våre tankers hjem, vår tilhørighet, vårt verdensbilde.