«Som sosialist betaler jeg all min skatt med full forståelse, men som alle andre vil jeg at skatten skal være riktig», uttalte SV-topp Torgeir Knag Fylkesnes til iTromsø nylig. Han mener alle andre enn han selv har skyld i at han ikke har skjønt at han urettmessig har bodd gratis i midt i Oslo sentrum, mens han har leid ut huset hjemme i Tromsø og hatt en solid formuesøkning på sekundærboligen han eier privat – i nettopp Oslo sentrum. Vel. Som sosialist burde det ringt en bjelle for lenge siden.

Skatteetaten har gjennomført sin kontroll i pendlerbolig-saken, og konklusjonen var klar sist uke. Det er grell lesning. 38 politikere får krav om å betale mer skatt, mens Stortinget og Statsministerens kontor må ut med ekstra arbeidsgiveravgift. Inntektene til politikere på Stortinget og i regjeringsapparatet totalt har vært 8,7 millioner kroner høyere enn det som ble innberettet i kontrollperioden, som er årene 2017 til 2020.

Det er nær hver fjerde stortingsrepresentant, grovt sett (ikke alle i regjeringsapparatet er innvalgt før de blir ministre eller statssekretærer). Det er ikke rart det blir store summer av det. Tenk hvilket svart hull det ville blitt i statsbudsjettet, om hver fjerde skattebetalende innbygger i Norge skulle feilrapportert inntekt i denne skalaen.

Omtrent samtidig meldte TV2 at den politikeren som har hatt desidert mest uregistrert inntekt, er nettopp SV-nestleder og Tromsøs SV-topp Torgeir Knag Fylkesnes. I løpet av de tre årene hadde han ifølge Skatteetaten en inntekt på over en million kroner, som han skulle meldt inn og betalt skatt for.

En million kroner er veldig mye penger. Som arbeidstaker er man pålagt å si ifra hvis man tror det har skjedd en feil i utregning av inntekt og skatt. Det nytter ikke å komme med en unnskyldning om at «jeg skjønte ikke …» hvis du har fått mye mer penger enn du egentlig skulle ha. Har du betalt for lite skatt, får du vite det tidsnok. Baksmellen dumper ned i den digitale postkassa med et brak.

Da er det utrolig provoserende å lese selvrettferdige politikeres unnskyldende utsagn om at de nærmest er blitt forledet av staten, underforstått at de er uskyldige «ofre» for et innviklet system og nærmest bør være fritatt fra å gjøre opp for seg.

Blant oss mottakere av politikernes forsvarstaler finnes folk som har måtte sone i fengsel for ulykkeligvis å ha tjent noen tusenlapper for mye, i en periode der de var psykisk frisk nok til å ta en strøjobb – men som ikke har vært økonomisk sterk nok til å ta smellen for sin relativt sett lille økonomiske forseelse, og må se seg nødt til å betale ved å sitte på cella. Innbyggere som står i livssituasjoner der de fremfor alt trenger velferdsstatens hjelpende hånd.

Det finnes folk som ikke for sitt bare liv har klart å trenge gjennom statlige etaters byråkrati eller dechiffrere deres språk – et språk som blir et knusende maktspråk for folk som allerede ligger nede, og mer enn noe trenger hjelp og veiledning. Det er uføre som må se på at stortingsadministrasjonen, politikernes solide støtteapparat, stiller med psykolog og juridisk ekspertise til de folkevalgte.

Dette er folk som selv på ingen måte har hatt råd til å kjøpe seg advokat da dritten traff vifta, som ikke har en arbeidsgiver eller medlemskap i en fagforening å søke støtte hos – de har tross alt ikke en jobb. Og som ikke har råd til å kjøpe seg forbi køen for å få psykologhjelp – der er det som kjent mange måneders ventetid. Hvis det er noen som lurer på hvordan Sosialistisk Venstrepartis «Forskjells-Norge» ser ut i praksis, så har de i denne saken fått en malerisk utpensling.

Det er visst ikke så stor forskjell på kollisjonsputa lordene i det klassedelte Storbritannia blir utstyrt med i maktens korridorer i det gamle imperiet, og den vatterte verden våre folkevalgte sendes inn i den dagen de går opp trappene på Løvebakken i det egalitære Norge. «Elite» er ikke lenger bare et urettmessig og innholdsløst skjellsord blant populister som vil score noen billige poenger i valgkamp. Denne saken viser at elitebegrepet absolutt har noe for seg for å beskrive forholdene for folk på toppen av Norge i dag.

Vel er det ingen spøk å bli eksponert i mediene for politikere som tråkker over lovens eller moralens grenser, men fallet i verdighet er på ingen måte mindre for folk som havner i uføret uten pressens søkelys på seg. Behovet for en psykolog er ikke nødvendigvis mindre selv om VG ikke henger på tråden.

Det er dette bakteppet som gjør stortingspolitikernes håndtering av denne saken så provoserende. Om enden på denne visa blir at nei, her er det visst noen andre som har skyld i å villede de stakkars politikerne, så vil forklaringen, uansett hva den er, falle på steingrunn.

For vi andre slipper ikke unna. Vi har ingen til å ansvarspulverisere for oss. Vi forventer av oss selv, og våre like, at det ringer en bjelle om pengene plutselig skulle flyte inn på konto til de når sjusifra beløp. Og vi forventer i alle fall av de fremste blant våre likemenn, som våre folkevalgte gjerne kalles, at de sier ifra om de oppdager at deres nye arbeidsplass er gjennomsyret av en gullkort-ukultur. Vi forventer det særlig av dem som har gått til valg på å avskaffe den.

Takk og honnør til Skatteetaten, som gjennom hele prosessen har gitt uttrykk for at de i alle fall ikke har tenkt å gjøre forskjell på Kong Salomo og Jørgen hattemaker. Det er det mest skinnende lyspunktet i denne saken.