Sist ut er Tone Wilhelmsen Trøen, som i et innlegg i iTromsø gjentar de samme usannhetene som både Høyres leder og andre sentrale partifolk har kommet med.

Trøen påstår at Arbeiderpartiet vil fjerne pasientenes valgfrihet i behandlingen. Det er rein og skjær bløff. Sannheten er at det er Arbeiderpartiet – ikke Høyre – som har gitt norske pasienter rett til å velge behandlingssted ved sykdom.

Ordningen «fritt sykehusvalg» ble innført i 2001 av Stoltenberg 1-regjeringen og ga oss mulighet til å velge behandling ved alle offentlige sykehus i landet og hos private kommersielle og ideelle behandlere som har avtale med ett eller flere helseforetak. Under den rødgrønne regjeringen ble ordningen utvidet til å gjelde enda flere helsetjenester.

Vi har altså i over 20 år hatt store valgmuligheter innen diagnostikk, behandling og rehabilitering i norsk helsevesen, bekostet av det offentlige. Denne valgfriheten videreføres og styrkes av Støre-regjeringen – stikk i strid med hva Høyre påstår.

Valgfrihet er viktig både for den enkelte og for å utnytte de samlede helseressursene på best mulig måte. Men valgfriheten må alltid skje innenfor solidariske og rettferdige rammer. Derfor er det viktig at private aktører som skal behandle pasienter på det offentliges regning har avtale med helseforetakene, slik at de kan inngå i det samlede behandlingstilbudet, til beste for pasienten.

Dette er helt avgjørende for å kunne gi gode og sammenhengende pasientforløp. Stortinget vedtar rammer for helsetjenestene og gir føringer for riktige prioriteringer og rettferdig fordeling av ressurser mellom pasientgrupper, regioner og landsdeler. Deretter går bestillingene til helseforetakene, som igjen må sørge for at både de offentlige sykehusene og de private og ideelle behandlerne man har avtale med, følger opp vedtatt politikk.

Valgfrihet innenfor knappe, fellesskapsfinansierte helsetjenester krever med andre ord en innretning som ivaretar alle pasienter, uansett bosted, status og lommebok.

Høyres utgave av «fritt behandlingsvalg» bryter fundamentalt med disse forutsetningene. Under påskudd om mer valgfrihet, forsøkte høyreregjeringen i 2015 å innføre en slags frittstående, privat sykehussektor – frikoblet fra det offentlige helsevesenet, men likevel finansiert over sykehusenes budsjetter.

Ingen helsepolitiske krav er stilt til de private aktørene som har kommet inn i «fritt behandlingsvalg», kun at de må være faglig godkjent av etat for helseøkonomiforvaltning, kalt HELFO.

Aktørene har selv fått bestemme hvor de vil etablere seg og hvilke pasientgrupper de vil henvende seg til, for eksempel de mest «lønnsomme». Mens regningen blir sendt til de offentlige sykehusene, som automatisk må svare for de private aktørenes virksomhet. Hele ordningen kan gi private kommersielle konsern et «fast-track» inn i fellesskapets helsebudsjetter, helt utenom politiske prioriteringer og krav.

Evalueringsrapporten av Høyres prestisjereform «fritt behandlingsvalg» som kom i 2021 må ha vært nedslående lesning for høyretoppene. Som ventet har de fleste private behandlerne i ordningen etablert seg i det sentrale østlandsområdet – først og fremst innenfor somatikk og ikke innen rus og psykiatri, som forespeilet.

Rapporten viser at ventetidene ikke har gått ned med «fritt behandlingsvalg», slik Høyre påsto skulle skje. Det påpekes også at det stort sett er pasienter med høy sosioøkonomisk status som bruker ordningen, som med Høyres opplegg er blitt enda mer komplisert og krevende å navigere i. I tillegg har det vist seg at samarbeidet mellom de HELFO-godkjente aktørene i «fritt behandlingsvalg» og det offentlige helsevesenet er fullstendig fraværende, noe som også burde tale mot ordningen.

Etter at evalueringen viste at «fritt behandlingsvalg» ikke har gitt de forventede resultater, har høyrefolk begynt med alternative begrunnelser for ordningen. Nå får vi høre at «fritt behandlingsvalg» er viktig for å få ønskede behandlingsmetoder inn i pasientbehandlingen.

Trøen presterer til og med å si at rehabilitering for barn med cerebral parese er helt avhengig av Høyres privatiseringsreform. Det er med respekt å melde det rene sludder.

Både Stortinget og den til enhver tid sittende helseminister har omfattende muligheter til å bestemme hva som skal tilbys i den offentlig finansierte helsetjenesten. Gjennom de årlige helsebudsjettene kan penger øremerkes og spisses inn mot ønsket behandling, nye metoder eller utvalgte pasientgrupper.

Helseministeren kan via tildelingsbrev og styringsdialog kommunisere tydelig og klart med helseforetakene om forventede satsinger, som enten fullt og helt kan realiseres av de offentlige sykehusene eller gjennom avtaler mellom helseforetakene og gode ideelle eller private kommersielle aktører.

Debatten om «fritt behandlingsvalg» handler ikke om ulikt syn på valgfrihet i helsesektoren; det er tverrpolitisk enighet om at det er et gode at pasienter kan gjøre informerte valg for egen behandling. Det dreier seg heller ikke om hvorvidt private eller ideelle aktører skal kunne behandle pasienter på det offentliges regning. Dette har vært gjeldende praksis i flere tiår under skiftende regjeringer, basert på konkrete avtaler mellom de offentlige helseforetakene og de beste ideelle og private kommersielle aktørene.

Men det er de offentlige sykehusene som får oppdraget fra sin eier, Helsedepartementet, med basis i helsepolitiske vedtak i Stortinget. Sykehusene skal ut fra dette sørge for god pasientbehandling over hele landet og også etter behov samarbeide med private og ideelle aktører, som supplement.

Høyres utgave av «fritt behandlingsvalg» er først og fremst et risikabelt privatiseringsprosjekt, sterkt drevet av markedsideologisk tenkning og fullstendig frakoblet politisk styring. Det finnes ingen erfaringer fra andre land eller forventninger i befolkningen som skulle tilsi at man setter i gang et slikt eksperiment.

Når så man folk gå i fakkeltog med krav om flere private tilbydere i helsetjenesten? Eller bunadsgerilja med prangende plakater om «enda flere tilbud å velge i»? I mine åtte år som helsepolitiker på Stortinget møtte jeg aldri slike krav, verken fra pasienter, pårørende eller fagfolk.

Vi ser allerede nå at det vil bli knapphet på både økonomiske og faglige ressurser i helsesektoren de kommende årene. Det vil kreve klok politisk styring fra våre folkevalgte, hvis vi skal ha håp om å gi likeverdige helsetjenester til befolkningen over hele landet, både i sykehus og kommuner.

Da har vi ikke råd til å gamble med ressursene, slik Høyre gjør med sitt ukloke privatiseringseksperiment, som partiet nokså villedende har kalt «fritt behandlingsvalg».