– Har dere ennå ikke funnet dere en plass å bo?

Det var en velholden bekjent med to hytter, stor enebolig med gåavstand til sentrum, og sikkert noen båter også, som spurte meg. Leiligheten vi leide skulle selges, og vi var igjen på leting etter tak over hodet, klokka tikket.

– Hvorfor kjøper dere bare ikke et sted? la hun til med en helt uforstående mine og øyenbryn som sto i bro.

Hun ville nok bare hjelpe, vise omsorg, men jeg følte meg likevel som en dust da jeg måtte fortelle at grunnen var at vi ikke hadde nok penger, helt åpenbart. Det var ikke en sånn situasjon hvor jeg var et luksusdyr som lekte med tanken om å sove på gata for å sprute inn litt spenning i hverdagen.

– Men kan dere ikke bare få foreldrene deres til å kausjonere, eller ta forskudd på arv?

Det er ni år siden, og jeg husker fortsatt hvordan jeg jobbet med å svelge trangen til å forme ansiktet til et eneste stort Hågensen-underbitt og sarkastisk spy ut «Åååå, sier du det, det hadde vi ikke tenkt på». Jeg satt der med et sprellende liv i magen, noe som skrudde bekymringsverdien i blodet mitt opp til høyeste nivå, og det gikk opp for meg hvordan det å ha posen full av gryn kan påvirke synet, gi alle farger et hint av et rosa skylag.

De som har penger har gjerne jobbet for det, de også, ikke bare fått dem levert på døra. Og de er selvsagt ikke slemme, tvert imot. De fleste jeg kjenner med penger har like mange karat gull i hjerterota som de som ikke ler hele veien til banken. Men personen jeg snakket med hadde aldri kjent på det jeg kjente på, det var tydelig: En skam over å skulle bli mor og ikke ha råd til fire vegger, at jeg ikke satt med en halv million på sparekonto, mindre verdt, kanskje til og med litt skitten.

Som om de som har penger er renere enn de som ikke har det. Som om intelligensen vokser i takt med prislappen på bilen. Som om de foreldrene du kan ringe til og be om en voldsom sum med penger er bedre enn de som ikke kan hjelpe.

For å være voksen med barn og å leie, er tabu. Du har liksom ikke gjort alt riktig her i livet da, kanskje du til og med er litt dum. Det er din egen feil at du sitter der og må betale 15.000 kroner til noen andre for å bo, penger som aldri kommer deg til nytte. Penger du egentlig kunne brukt på å betale ned ditt eget boliglån.

Synd for deg at du ble skilt eller forlatt, at du ble kronisk syk før du for alvor kom deg inn i arbeidslivet, eller at du ikke har foreldre som kjøpte bolig i det beste strøket for to millioner kroner for tyve år siden, og nå dufter hundre tusen hundrelapper. At du ikke kommer til å arve noe særlig mer enn kjærlighet og sunt vett, hvis du i det hele tatt kommer til å arve det.

Å legge seg med en knute i magen hver kveld, bekymret for regninger eller at noen skal ringe og si at du må flytte på deg igjen, etter hvert med barna på slep, er ikke en prima situasjon å stå i. Vi hadde det sånn i syv år, til vi endelig fikk kjøpt oss en bolig. Hadde vi vært i leiemarkedet i dag, er det ikke sikkert at vi hadde kommet oss ut av det, men vi var griseheldige.

Prislappen var ikke så verst, for duftkombinasjonen av våt hund, roseolje og askebeger hadde skremt alle bort fra den slitne treromsen på Varden. Og vi hadde heldigvis god nok fantasi til å se at dette anti-sukkertøyet for øyet kunne bli vår perle. En litt ripete og firkanta en, men en perle likeså.

Og jeg var skikkelig stolt, jeg, der jeg gikk og ikke hadde peiling. Jeg ante ikke at mange byfolk nå tenkte at jeg bodde i slummen. Kroken er ghetto, Varden, Skattøra og Utsikten er slummen, til og med Dramsveien lukter litt fattiglus der de sitter i bratta, i eneboligene sine, i skyggen, uten hageflekker.

Jeg skjønte det først jeg da jeg traff den velholdne bekjente igjen på gata, som hadde hørt at vi hadde fått oss bolig.

– Varden? Ja, vi har hørt at det har potensial og vi har pratet om å kjøpe en leilighet der, sa hun.

– Skal dere flytte? spurte jeg, og var kanskje ikke på mitt gløggeste, det innrømmer jeg.

– Nei, nei, herregud. Flytte til Varden? Vi tenkte å investere for å leie ut, ikke for å bo! Nei, nei, herregud, gjentok hun og lo så kraftig at noe i meg håpet at hun tisset på seg.

Nei, tenke seg til. At jeg kunne tenke noe så latterlig.

Sannheten er at jeg elsker å bo på Varden. Joda, det begynner å bli litt trangt nå som barna øker i volum, jeg skulle helst hatt sol hele døgnet, og veien til og fra jobb deler vi med altfor mange. Men vi har en utsikt i Norgesklasse, lysløypa rett bak stueveggen, stille, snille naboer, en hageflekk med plass til oppblåsbart basseng, og et lån vi kan leve med.

Likevel hater jeg når folk fra Tromsø spør hvor jeg bor. For når jeg svarer «Varden» og enda må følge opp spørsmålet med å si «treroms, ikke fireroms» og «ja da, her må alle dele rom», er det liksom jeg ser at førsteinntrykket endres. Det må kanskje være noe som feiler meg, kanskje er jeg mindre smart, siden jeg er 37 år med mann og barn, fast jobb og grei inntekt, og bor på Varden, i slummen.

Det kan hende det bare er en følelse, eller at jeg projiserer egne fordommer mot meg selv over på andre, det kan det. Det kan også hende at måten disse stedene alltid fremstilles i media også påvirker folks oppfatning og holdning. At man tror at det ligger noe kriminelt rundt hvert hjørne, at det flyter søppel i gatene. Jeg har til gode å se noen av delene når jeg ser ut vinduet. Aller mest ser jeg glade barn i varme klær som får fart på dissa, og foreldre som forståelig nok holder på å kjede seg i hjel.

Den våte drømmen om en enebolig med gåavstand til sentrum, jobb, skole og alt vi trenger, kommer jeg aldri til å legge fra meg. Samtidig er jeg innmari glad for at jeg har et sted å bo, at jeg slipper å legge meg med en knute i magen slik jeg gjorde i syv år, slik mange gjør nå. Og den knuten blir vanskeligere og vanskeligere å løse opp.

Det legges ikke akkurat til rette av samfunnet til at den skal løses opp med det første. De som har råd til å kjøpe leilighet på Varden i dag, er langt fra fattigluser, og de skal få lov til å leve lykkelig der uten at noen utenfra skal komme og drite på hageflekken deres, mens de skryter av den nye carporten og klager over at vaskehjelpa ikke kunne komme denne uka.

Noen sitter godt i det, andre gjør ikke det, og det sier ingenting om oss som personer. Kanskje sier jeg det mest til meg selv enn noe annet, men der: nå sa jeg det.

Vi er tross alt en liten by, det er kulere om vi står sammen.