• Denne kommentaren ble først publisert i september 2022.

Her om dagen innså jeg at jeg har gått omkring på kloden på to bein, tidvis på ett, i 37 år og ventet på at livet skal starte på ordentlig. Forstå det den som kan.

Vi var på vei til lekeplassen, femåringen og jeg, godt inntulla i ull og tøy merket med vannsøyle 10.000. Hun bablet på inn- og utpust i kjent stil, som den lille walkie talkien hun er, jeg hørte halvparten gjennom hetta og forsøkte fåfengt å blåse bort regndråpen som hadde hengt seg fast på nesetippen.

– Mamma, vil du høre noe sant?

– Mhm.

– Man er en unge fordi man venter på å bli voksen.

Det var noe med det hun sa så lett i stemmen som gjorde meg trist. Går hun, som utviklet hukommelse for to år siden, rundt omkring og venter hun også?

Det er ikke det at jeg ikke lever i nuet. Jeg har fått med meg at det er det som er den store oppgaven, å være til stede der man er, å lytte som om man hører noe for første gang og alt det der. Med mindre å være i nuet er ensbetydende med å finne det vakre i alt, at man skal fokusere på hvor vakre de forbanna stjernene er når man ligger skinnflat på glatthålka med kul i hodet og blod i nesa, ikke på hvor flaut og dritt det er, tror jeg at jeg har levd med nuet klint opp i fleisen dag ut og dag inn. Jeg suger de søte ansiktene til barna mine inn i minnebanken hver dag og legger merke til hva alle rundt meg gjør, hele tiden. Jeg ser ikke hvordan jeg skulle klare å gå glipp av nuet en gang, selv om jeg skulle prøvd.

Det er mer det at hele livet har jeg ventet på at noe skal skje, noe annet, noko vedunderleg. Du vet det diktet til Olav H. Hauge, om den draumen me ber på, at dører skal opna seg, at kjeldor skal springa, og så videre. Det er mer en faktaboks enn et dikt for meg, for akkurat sånn går jeg rundt med barnslig brus i magen og tenker «kanskje i dag», det har jeg gjort helt siden barnehagen. Akkurat hva det er, dette vidunderlige den 37 år gamle versjonen av meg venter på, om det er en dør, en telefon, en tanke eller et møte, vet jeg ikke.

Som liten ventet jeg daglig på å bli stor, først på å få ransel og pennal, så for å begynne på ungdomsskolen, bruke sminke, kysse gutter, noe som ikke skjedde fordi puberteten flyttet inn i meg og romsterte meg til å bli den mest guttevonde, tannregulerte og flinke piken Norge har sett, som bare ville bli voksen. Utenfor klasseromvinduet på ungdomsskolen kunne jeg se verden vente, og jeg var ikke snauere enn at jeg hadde tenkt å ta den med storm, bli en verdensstjerne, enten som skuespiller, forfatter eller sanger. Jeg hadde bare ikke bestemt meg helt enda.

Og så kom øyeblikket da man kunne gå ut av skolegården for siste gang, sette seg på et fly, ikke bare sitte å vente, men gripe for seg av livets goder. Og jeg grep virkelig for meg, jeg. Men vi var mange som skulle ta over verden, det skjønte jeg raskt, så etter hvert, når diktatorsjuka i meg hadde lagt seg, gikk jeg noen andre stier. Jeg følte meg udødelig, hoppet i alt selv om jeg var livredd, for jeg visste liksom at det gikk bra. Livet hadde jo tross alt ikke begynt helt ennå. Det ville først starte når jeg traff han jeg skulle dele livet mitt med, tenkte jeg.

Da han var funnet, begynte jeg etter noen år å vente på to blå streker på en pinne. De dukket opp, og jeg tenkte at livet lander når barnet kommer ut. Men så kom barnet, og jeg kom på at vi måtte jo ha eget hjem først, og så måtte jeg finne meg en jobb jeg elsket, og kanskje få et barn til, først da ville det hele begynne, sånn helt på ordentlig.

Men så fikk jeg alt det der, og da begynte jeg å vente på at vi skal få råd til å kjøpe oss et hus vi kan bli gamle i, slik at barna skal kunne ha et barndomshjem å komme til når de blir voksne med sine barn. Slik jeg har det når jeg kommer hjem.

Jeg satt der i sanda på lekeplassen og lagde bæsjekaker sammen med femåringen og innså at livet mitt er et prosjekt, hvor jeg hele tiden kan få det bedre. Bedre hjem, bedre jobb, bedre kropp, bedre hjerne. Likevel, hva var det jeg ventet på at skulle skje?

At barna skal flytte ut slik at vi endelig kan reise jorda rundt? Uff, nei, de er så søte slik de er nå. Stopp tida.

At en onkel i Amerika skal dø? Ja, kanskje det, men … At jeg skal bli popstjerne? Au! Der var spikeren, banket rett på hodet. Jeg kom på den gamle dama som breaket som death metal-artist som 80-åring etter at hun la ut et klipp, som sikkert het «It’s never too late to be a rockstar» eller noe, hvor hun brølte som en helt. Jeg kjente hjertet slå i panikk, herregud, drømmer jeg ennå om å ta over verden med musikken min? Ansiktet mitt ble rødt. Så utrolig banalt og flaut. Jeg hadde forventet mer av meg selv.

Vi gikk hjem, klissblaute og tunge av regnet. Likevel var det som om noe var letna i meg. Jeg hadde kommet på at ingenting er for sent, at alt kan skje, til og med noko vedunderleg. At det er derfor vi går rundt og venter.