Verden står overfor dypt alvorlige klimaendringer. Livsgrunnlaget til hele verdens befolkning står i fare. Allerede er millioner på flukt, og konsekvensene vil bare øke. Tiltakene som gjøres holder ikke, og det er kun på grunn av mangel på politisk vilje. Det er kun politisk kamp fra arbeiderbevegelse som kan løse klimautfordringene, ikke bambustannbørsten og kaffekrus i kommunestyresalen.

Det grønne skifte skjer ikke uten at arbeiderklassen er med på det. Politikere fatter vedtak over hodet på vanlige folk for å redde klimaet, men uten bred forankring i folket vil de kun bli møtt med sterk motstand. Arbeidere skal motiveres og tas med i kampen, og skal ikke bli pålagt flate avgifter av politikerne.

Tromsø kommune planlegger nå å innføre bompenger, et dypt usosialt tiltak. Bompenger er et skjellsord hos store deler av befolkningen, det irriterer og engasjerer. Knyttnever slås i bordet, og fortvilte småbarnsforeldre kjenner på kroppen at de har en økonomisk utrygghet i vente.

Det som gjør meg forbannet med debatten er at politisk ledelse lokalt og nasjonalt ikke uttaler seg om de sosialøkonomiske utfordringene med denne type avgifter. Vi har kanskje hørt i en bisetning at de forstår at bompenger har problematiske sider. Men til nå er ikke en eneste lovnad om sosiale tiltak som skal kompensere for bompengene, for samfunnsgruppene som rammes hardes, kommet.

Fagforbundet organiserer arbeidsfolk og mange av dem som blir rammet hardt av bompengene. Jeg er skuffet over venstresiden i Tromsø som godtar denne flate finansieringsmodellen. Venstresiden har bygget dette landet gjennom en rettferdig progressiv skattemodell. Men nå skal fattige og vanlige arbeidere kastes ut av veiene og forskjellene øke for å bygge ut Tromsø og redde klimaet.

På andre siden av det politiske landskapet er jeg kanskje ikke like sjokkert over at denne politikken føres. Denne regjeringen har ikke noe politikk på økende ulikhet, tvert imot kutter de i trygdene for dem som har minst og i skattene for dem som har mest. Jeg vet ikke om man skal le eller gråte av Tromsø Frps paradoksale bompengegaranti når de sitter i regjeringen som nærmest har verdensrekord i bompengebruk.

Samferdselsministeren er han som nettopp tvinger Tromsø kommune til å innføre bompenger. Hadde Tromsø Frp ment alvor, skulle de forlengs ha fremmet mistillit mot sin egen partiledelse for troverdighetens skyld.

Når avstanden mellom folk og politikerne blir for store blir det et kjempestort problem. Vi har heldigvis ikke gule vester i gatene i Norge i dag, men jeg er redd for at om vi ikke endrer den politiske kursen vil vi om 10–20 år oppleve det samme. Arbeiderklassen finner seg nemlig bare til en viss grad i urettferdig politikk, men det går en grense hos oss alle.

Så kjære politikere, folkets tjenere; vi skjønner alvoret og vi er klare for å bidra. Men når arbeidsfolk som ikke har opplevd reallønnsvekst på flere år får beskjed om å ta regningen uansett størrelse på lommeboken, blir vi ikke like motiverte. Vi bygget velferdsstaten med en progressiv skattepolitikk, det er ingen ting som stopper oss fra å bygge infrastrukturen også gjennom samme modell.

Politikerne må alliere seg med arbeiderklassen, de som virkelig kan endre kursen. Øker man forskjellene i samfunnet og kaster fattigfolk ut av veiene for å rydde plass for rikfolket, oppnår man kun en forbannet samfunnsgruppe som tar kampen. Politikerne må finne fram de gode progressive verktøyene for å møte klimaendringene.

Det grønne skifte trenger ikke være et usosialt skifte. Med røde virkemidler skal vi klare dette sammen, men det er på tide å lytte til folket.