På lederplass mandag 4. februar er iTromsø oppgitt over at Finnmark har forsvart sitt geografiske område og at Tromsø Arbeiderparti ikke har vunnet fram i nominasjonen i det nye fylkespartiet.

Er ikke gremmelsen uttrykk for akkurat samme tankegang, at man må forsvare eget geografisk område, at det stemmes eller bør stemmes geografisk i fylkestinget? Spørsmålet er om slik revirtenkning er vinneroppskrifta for framtida her nord.

iTromsø kaster fram hevntanken om at hvis Tromsø ikke får representanter, så må Tromsø selv få ansvar for kollektivtransport og videregående skoler. Sistnevnte ansvarsområde heter for øvrig videregående opplæring og er langt mer komplekst og kommuneoverskridende enn bare «skoler».

Et forslag om kommunalt ansvar for kollektiv underslår også at kollektivtrafikken best løses i samhandling og korrespondanse med annen regional trafikk, og at bytrafikken i dag koordineres på et kontor nettopp i Tromsø. Tromsø kommune er likevel en svært viktig medspiller både hva gjelder veier, busslommer, holdeplasser og grunnlaget for belønningsavtalen mellom kommunen, fylkeskommunen og staten.

Det er ingen tvil om at Tromsø, som største by, regional og arktisk hovedstad vil være svært viktig for det nye fylket og ha et ansvar for å løfte hele Troms og Finnmark. Men det vi minst trenger nå er ytringer om at Tromsø skal være en enklave som henter ut en relativ andel av fylkesbudsjettet til kollektivtrafikk og videregående opplæring.

Det er alltid enklest å drive effektivt der folk bor tett, og desto mer utfordrende for fylkeskommunen å drive regional utvikling i resten av fylket. Men for meg og Troms og Finnmark Venstre er samfunnsutvikling samhandling og solidaritet mellom by og land.

Nå gjelder ikke lenger vi og de. Nå gjelder det oss her nord.