Det ikke bare ulmer, det er åpne flammer, og fra begge sider av den pågående konflikten bæres det bensin til bålet.
Har kommunestyrepolitikerne kuttet i budsjettet til Tromsø brann og redning på en slik måte at det har satt sikkerheten til byens befolkning i fare? Eller har de simpelthen satt foten ned og nektet å godkjenne et budsjettforslag som styret i Brann og redning har skrevet med gaffel.
Debatten de siste ukene har vært hard og uforsonlig, og det er saktens ikke lett å bli klok på hva som er riktig.
Dette er fakta i saken:
Sentrale brannvernsmyndigheter stiller strenge krav til brann og redningsberedskapen i byer på Tromsøs størrelse. Kommunene er pliktige å oppfylle disse.
Styret i Brann og redning mente at man trengte 80 millioner kroner for å oppfylle kravene fra myndighetene.
Kommunedirektøren mente imidlertid at det holdt med 73 millioner kroner for å skjøtte oppgavene, og i hans budsjettforslag var budsjettet tatt ned med syv millioner kroner.
Kommunestyret mente dog at 63,4 millioner kroner var nok og skrelte vekk ytterligere ti millioner kroner.
En direkte konsekvens av budsjettvedtaket i desember var at styrelederen gikk på dagen på grunn av opplevd mistillit fra politikerne.
En annen – langt mer alvorlig – konsekvens er at redningsdykkertjenesten i en av Norges største kystkommuner nå er lagt ned. Det er alle enige om er helt hinsides enhver fornuft, og nå krangler de involverte partene om hvem som har skylda, og siste ord i saken er langt fra sagt.
Men mistilliten mellom de to partene har en lang historie.
Når jeg har snakket med folk i kommunen både på og utenfor rådhuset, og med folk tilknyttet Brann og redning tegnes det et bilde av to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger.
Mange i resten av kommunen beskriver Brann og redning som et lukket «brorskap», med tyngdepunkt på «bror».
En testosteronfylt høy og mørk gjeng som har gjort som man har ønsket, uten å ta hensyn til andre i mange, mange år.
Kritikerne peker på en rekke skandaler som «Tromsøs Finest» har vært involvert i.
Som da bedriftsidrettslaget til Brann og redning drev med omfattende svart arbeid, og der medlemmene fikk en kjempemessig skattesmell da det ble oppdaget og anmeldt.
Tidligere brannsjef Nils Ove Sollid fikk sparken etter at han reiste land og rike rundt som høyt gasjert brannteknisk ekspert – samtidig som han fikk lønn fra kommunen.
Nåværende brannsjef Øystein Solstad brukte ansatte i Brann og redning til å pusse opp hytta hans. Samme Solstad fikk saftig kritikk da Brann og redning gikk langt utenfor de kommunale reglene for anskaffelser da man kjøpte en speedbåt direkte fra en av hans ansattes tidligere arbeidsgiver for nesten én million kroner.
Fra brannvesenet forteller man om det man opplever som manglende respekt for deres innsats, deres faglighet, og om manglende forståelse for lover og regler for beredskap.
De opplever å bli uglesett av sine arbeidsgivere og kollegaer, og at de må utføre livsviktig arbeid uten nødvendige ressurser.
De føler det som at de har måttet jobbe i en økonomisk tvangstrøye, en trøye som er satt på av politikere og rådhusbyråkrater som aldri har vært i en branntomt.
De forteller også om det de opplever som et sterkt ønske om å «ta dem» fra enkelte ledende politikere.
De viser blant annet til at spesielt SVs Gunhild Johansen har drevet «heksejakt» mot ansatte ved 110-sentralen. Johansen satte i sin tid i gang en prosess for å få fjernet pensjonsrettigheter for en rekke ansatte.
Det sier seg selv at den gjensidig manglene tilliten og respekten er en helt uholdbar situasjon.
Nord-Norges største by er helt avhengig av at en så sentral virksomhet som Brann og redning får støtte og tillit fra oppdragsgiverne – politikerne og toppbyråkratene.
Samtidig må Brann og redning ta innover seg at de ikke er en «stat i staten» og at de må forholde seg til de samme økonomiske tyngdelovene som resten av samfunnet. Selv om man oppfyller et uhyre viktig samfunnsoppdrag så har man ikke frikort.
Hvordan skal man løse floken? Helt åpenbart klarer ikke partene å løse dette på egen hånd og de vil trenge hjelp fra andre.
Her må sentrale myndigheter på banen, og statsforvalter Elisabeth Vik Aspaker ville være en naturlig ekstern ekteskapsrådgiver for å få partene til å jobbe sammen.
Plukk opp telefonen, Elisabeth.