Gunnar Wilhelmsen og hans kolleger på rådhuset poppet champagnekorken tirsdag. Da ble det nemlig klart at Stortinget – trolig med betydelig påvirkning fra SV-nestleder og Tromsø-mann Torgeir Knag Fylkesnes – «beordrer» regjeringen til å gjenoppta forhandlingene om byvekstavtale for Tromsø.

Formuleringen som får lokalpolitikerne i byen til å juble, står å lese i verbalpunkt nummer 36 i regjeringens budsjettforlik med SV: «Stortinget ber regjeringen gjenoppta forhandlingene om byvekstavtale med Tromsø med en statlig finansiering slik at bompengeandelen er på nivå med andre inngåtte byvekstavtaler hensyntatt Tromsøs behov».

Hva betyr så det? Det er det store spørsmålet. Formuleringer om hestehandler som dette har ofte en ordlyd som det senere er mulig å vri, vrenge og «nytolke» til det nær ugjenkjennelige av de involverte partene. Det er gjerne de som trodde de stakk av med seieren, som oppdager at de ble sittende med skjegget i postkassa.

Tiden – det vil si, byvekstforhandlingene – vil altså vise hvem som hadde de slueste rådgiverne og politikerne i rommet da budsjettforliket ble snekret.

I en diskusjonstråd på den lokale Rødt-toppen Jens Ingvald Olsens Facebook-side går det fram at heller ikke han, en gammel ringrev i kommunestyret som i utgangspunktet har alle forutsetninger for å forstå hva dette dreier seg om, skjønner hva budsjettforliket betyr. Han er ikke alene om å blande snørr og bart i denne saken.

Og bare så det er klart: Det er faktisk ikke til forkleinelse for Olsen. Det er ikke noe galt med hans vett og forstand – det er noe galt med hvordan samferdselsprosjekter og byutvikling finansieres og organiseres per dags dato. Uttrykket «demokratisk problem» er noe forslitt, men det er nettopp et problem for både lokalt og nasjonalt demokrati at velgerne ikke skjønner bæret av hva de egentlig er med å betale når bompengeregninga dumper ned i postkassa. Og det er i alle fall et problem at erfarne folkevalgte selv ikke makter å henge med i svingene.

Ordfører Gunnar Wilhelmsen mener teksten betyr at statens bidrag til byvekstavtale for Tromsø vil øke fra de foreslåtte 1,3 milliarder, til rundt 2 milliarder. Den slutningen trekker han på bakgrunn av den statlige andelen i byvekstavtalene til henholdsvis Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger – de eneste byene som har byvekstavtale per dags dato.

I dagens bypakke i Tromsø, som er «grunnmuren» en byvekstavtale vil bygge på, er bompengeandelen nær 60 prosent. I Trondheims byvekstavtale er bompengeandelen til sammenligning nær 40 prosent, og statens bidrag nær 50 prosent. I Stavanger er regninga delt 50/50 mellom staten og «lokal finansiering» – det vil si bompenger, kommunale og fylkeskommunale midler. Sistnevnte omtales som den mest lukrative av de fire avtalene som hittil er inngått.

Det er rimelig å forstå formuleringen «bompengeandel på nivå med andre inngåtte byvekstavtaler» som at den for Tromsøs del vil synke om det blir byvekstavtale – til godt under halvparten av totalen. Det er gode nyheter for Tromsø. Men det er en joker i denne kortstokken, og den ligger gjemt i de tre siste ordene i formuleringen, nemlig « … hensyntatt Tromsøs behov».

Hva er Tromsøs behov? Det er det trolig like ulike meninger om som det er innbyggere i Tromsø – for ikke å snakke om medlemmer i regjeringen og pengetellere i Finans- og Samferdselsdepartementet. Trenger Tromsø blå bybane egentlig? Trenger denne byen enda en tunnel, som skal gå fra Breivika til flyplassen?

Måten bompengeandelen kan krympe på fra nivået i dagens bypakke er at staten, fylket og kommunen blir enige om ytterligere investeringer og prosjekter som disse tre finansierer. Byens og fylkets politikere må overbevise staten om at Tromsøs behov, som landsdelshovedstad og «motor i nord», er betydelig.

Det er her slaget vil stå i byvekstforhandlingene fremover.