Når regjeringens nå foreslår en ekstra ‘pott’ på 2,5 milliarder kroner i revidert statsbudsjett til de offentlige sykehusene (helseforetakene) begrunnes det med ‘en ekstraordinær kostnadsvekst i 2022’. Men kanskje har AP (og H) omsider innsett det vi ansatte lenge har visst: Det har vært en langvarig underfinansiering av våre offentlige sykehus som har utarmet tilbudene, presset personalet og svekket velferdsstaten.
For selve ‘kronjuvelen’ i vår velferdsstat er en sterk offentlig helsetjeneste. En fortsatt offentlig helsetjeneste krever stabile, fullfinansierte offentlig sykehus i tett samspill med sterke offentlige kommunale helsetjenester, en like stabil, fullfinansiert fastlegeordning og en folketrygd som dekker utgifter til medisinsk behandling og rehabilitering. Offentlig underbudsjettering rammer kommuner, fastlegeordningen, sykepleier- og jordmortjenester og offentlige sykehus. Offentlig underbudsjettering rammer landets totalberedskap.
Velferdsstaten trues av økende privatisering. Norge ser framvekst av private sykehus, privat velferd, private ‘hjemmelege’-ordninger og en eksplosiv økning i private helseforsikringer. Dette er en politisk styrt utvikling som skaper økte forskjeller og tar oss stadig nærmere et todelt, forsikringsbasert helsevesen. Stikk i strid med velferdsstatens verdigrunnlag og mål.
Mens offentlig sektor sultefores, vinner private helseforetak stadig anbud med lavere stykkpris på behandling av de enkleste pasientgruppene, på det offentliges regning. Sykehusene taper viktige inntekter og ‘underskuddene’ øker. Det er billigere for privatklinikkene å tilby småkirurgiske behandlinger som å operere brokk, mandler, øyelokk når disse klinikken slipper unna ansvar for komplekse behandlinger, fullverdig døgnberedskap, utdanning og forskning. Alvorlige komplikasjoner etter behandling på privatklinikkene kan gratis sendes til det døgnåpne, fullbemannete offentlige sykehuset. Offentlige sykehus taper anbudskonkurranser og inntekter i det ‘butikksystemet’ vi har hatt siste 20 år.
Økt privatisering, økt utenlandsk kontroll
Privatisert helse er big business. Samtidig som vi fikk nyheten om ‘ekstrapotten’ fra Regjeringen kom nyheten om at det svenskeide Aleris skal doble kapasiteten på sine private sykehus i Nord-Norge de neste to år. Aleris er det største private helseforetaket i Norge og Skandinavia. I Norge har Aleris 1100 medarbeidere og omsetter for 1,5 milliarder i året. Aleris var inntil 2019 eid av den styrtrike svenske Wallenbergfamilien, da kjøpte investeringsfondet Triton Aleris for 2,6 milliarder norske kroner. Triton har adresse i skatteparadiset Jersey. Det svenske omsorgsselskapet Ambea, som også eies av Triton, kjøpte året før alt av Aleris’ private omsorgsvirksomheter i Norge, Sverige og Danmark for 2,8 milliarder svenske kroner.
Samtidig sliter Nord-Norges offentlige sykehus med svære økonomiske ‘underskudd’, fagpersonell slutter, ventetider øker og det må gjøres håpløse prioriteringer mellom forsvarlig drift, nødvendige nye investeringer, vedlikehold av kostbart utstyr og beredskap.
Aleris Røntgen har 14 private røntgenavdelinger over hele Norge. De endret nylig navn til Evidia som igjen eies av EQT Infrastructure, verdens tredje største privat investeringsfond, også dette eid av Wallenberg-familien med en kapitalbase anslått til 900 milliarder norske kroner. Evidia har 1.800 ansatte på 100 private røntgeninstitutt i Skandinavia og Tyskland. Styret for EQT Infrastructure har ingen norske medlemmer. Oljefondet, som er aksjonær i EQT, stemte nylig mot gjenvalg av styrelederen i EQT-fondet, en herre med 18 milliarder i formue, og i Triton da dette selskapet hadde generalforsamling på Bermuda.
Ansvaret for å operere fellesskapets livsviktig nasjonale ambulanseflytjenester ble i 2019 tildelt selskapet Babcock etter en svært kontroversiell anbudsrunde. Kontrakten varer til 2025 med mulighet til fem års forlengelse til 2030. Men nå selger Babcock International deler av sin luftambulanseavdeling, inklusiv det norske selskapet, og millionkontrakten med helseforetakene går til ukjente eiere hos den private fondsforvalteren Ancala - for over en milliard norske kroner. Det statlige helseforetaket med ansvar for denne kritisk viktige beredskapsressursen, Luftambulansetjenesten HF, skal hverken vurdere eller godkjenne avtalen og kan ikke stoppe salget.
Helseprofitt som business
Forretningsideen til alle disse investeringsgigantene er å sikre langsiktige, profitable kontrakter med offentlig helsevesen, slik som det norske helsevesenet som ikke makter å levere på ‘bestillingene’ fra ‘eier’, Staten. Pasienter som lett kunne vært forsvarlig undersøkt og behandlet på våre offentlige sykehus, som UNN, sendes til private kontraktører for at offentlige sykehus skal makte å overholde frister og unngå økonomisk straff. Regninga havner hos de offentlige sykehusene, profitten hos de private.
Et nytt Aleris-sykehus skal stå klart i Bodø neste år og det Aleris omtaler som Nord-Norges største privatsykehus planlegges åpnet i Tromsø januar 2024. Noen hundre meter nord for Aleris’ nye privatsykehus på Stakkevollveien i Tromsø, ligger Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), det som skulle være selve lokomotivet for en høyspesialisert, breddekompetent spesialisthelsetjeneste i Nord-Norge. Sammen med de tre andre sykehusene i UNN-familien (Harstad, Narvik, Longyearbyen), ligger ‘foretaket’ UNN HF an til store bedriftsøkonomiske underskudd, i september på over 300 millioners kroner.
Aleris, derimot, økte omsetningen i Norge i 2021 med over 150 millioner kroner. Og mens nye lettjente helse-millioner og dyktig fagpersonell skal skummes fra våre allerede sultefora offentlige sykehus for å fylle fondene til private profitører i skatteparadis, lar vekslende regjeringer og ‘eiere’ (helseministre) våre offentlige sykehus råtne på rot.
Tvilsom markedsføring
Aleris omtaler seg selv som ‘Norges ledende private helseforetak med et landsdekkende tilbud av sykehus og medisinske sentre. Uten ventetid. Ingen henvisning nødvendig.’ Men et enkelt søk på helsenorge.no av ‘behandlingssteder med offentlige tilbud’, avslører ‘uten ventetid’ som bløff: Dagens Aleris-‘sykehus’ i Sjøgata i Tromsø opererer med over 500 dagers (72 ukers) ventetid på alle typer tilbudt kirurgisk behandling på hud, underhud og bryst, 16-32 ukers ventetid på enklere kirurgisk undersøkelse og behandling av hofte/kne/fot og 2-10 ukers ventetid for enklere ØNH-undersøkelse og behandling. Henvisning er absolutt nødvendig, ellers må du betale skyhøye egenandeler som til alle andre private helsetilbud. Hvis du ikke har privat helseforsikring, da. Etter innføringen av sykehusreformen har siste 18 år vært en vill vekst med tjuedobling av antallet nordmenn som har private helseforsikringer.
Kronisk underbudsjettering ødelegger oss
Alle de fire regionale helseforetakene (RHF) sliter med svære økonomiske underskudd, eller er de systematisk underbudsjettert av ‘eier’, Helse og omsorgsdepartementet? Til sammen har de fire RHF’ene pr. oktober et totalt budsjettavvik på hele 1,7 milliarder kroner. Den beske medisinen for å rette opp skal være å øke aktivitetene i sykehusene (for å ‘tjene mer’), men samtidig kutte i utgifter ved å redusere innleie, redusere bruk av overtid, sykefravær og reising. Nye investeringer skal utsettes. Utskiftinger og fornying av medisinsk utstyr kan du bare glemme, og tross den overmodne ‘ekstrapotten’ på 2,5 milliarder i saldert statsbudsjett, må helseforetakene belage seg på fortsatte kutt neste år.
Sykehusene er kronisk underfinansierte, derfor framkommer disse meningsløse ‘underskuddene’. Sparetiltakene siste 20 år har ført til at vi har altfor få senger, for høyt belegg, for korte liggetider, for høyt press på personalet med høyt sykefravær som igjen fører til at vi i økende takt mister erfarent fagpersonell. Mange tar overgang til ‘enkeltmannsforetak’ eller vikarbyrå som leier ut fagpersonell til korte vikariat og ekstravakter til skyhøye priser, mens andre går til private sykehus, de orker ikke mer.
I 2021 hadde UNN ‘inntekter’ i form av overføringer fra staten på drøyt 8,64 milliarder kroner, men de faktiske driftskostnadene var 8,72 milliarder kroner, altså en ‘inntektssvikt’ – eller underbudsjettering - på 78 millioner kroner. Legger vi til ‘finanskostnader’ på 10,8 millioner kroner, endte ‘resultatregnskapet’ på minus 89,3 millioner kroner. Stort sett hele dette ‘underskuddet’ kommer fra uventa kostnader knytte til koronapandemien slik UNN-styret oppsummerer i årsmeldingen for 2021: «den viktigste årsaken til avviket er at det har vært brukt mer til personell og varekostnader som følge av pandemien enn hva som er tilført av midler. Pandemien har i sum kostet ca. 100 millioner kroner mer enn hva som er tilført av koronamidler».
Som følge av den elendig nasjonale helseberedskapen i forhold til varslete pandemier, måtte mye improviseres og løses med kostbare akutte tiltak og innkjøp. UNN ble tvunget til å gjennomføre en rekke omprioriteringer av andre oppgaver, som igjen har betydd fristbrudd, økte ventelister og etterslep på løsning av andre viktige oppgaver. Tross iherdig innsats fra de ansatte på UNN-sykehusene, økte gjennomsnittlig ventetid til behandling ved UNN med syv dager, til 70 dager, i forhold til før pandemien. Triste tall, men ikke så rart, når nedskjæringer og innsparinger allerede før pandemien medførte altfor høyt belegg og hardt press på personalet. Pandemien har ytterligere redusert mulighetene til andre store faglige satsninger.
En særs ondartet sirkel
Siden AP/H/FrP innførte ‘sykehusreformen’ og ‘helseforetaksloven’ for tjue år siden har vi holdt på med en ødeleggende økonomisk runddans mellom ‘underskudd’ og ‘tilpasninger’. ‘Tilpasninger’ betyr på godt norsk kutt, innstramminger og nedskjæringer med reduserte tilbud og økt press på personalet. Færre skal gjøre mer. Da AP med Stoltenberg og Tønne i spissen innførte ‘markedsstyring’ av sykehusene var det ingen konsekvensanalyse, kun blind tro på det nyliberale mantra om at ‘markedet ordner opp’ og at ‘new public management’ skulle spare staten for utgifter mens næringslivet blomstrer. Det manglet ikke på advarsler og faglig motstand mot ‘butikkreformen’ som et mislykket markedsforsøk i offentlig sektor. Alt ble overhørt og ‘reformen’ presset gjennom på rekordtid. Vi som kritiserte sykehusreformen i ‘Motmeldingen mot helseforetaksreformen’, påpekte at fristillingen av sykehusene ville svekke den politiske styringen og at den nye foretaksorganisering med en ‘bestiller-utfører’-modell ville føre til større ‘markeder’, omfattende «outsourcing» med privatisering og svekkete offentlige sykehus. Vi fikk dessverre rett. Motstanden blant fagfolk er fortsatt sterk.
Nok personell, hele stillinger, levelige arbeidsforhold – ikke fortsatte kutt
I 2021 brukte Helse Nord vanvittige 415 millioner kroner på vikarer. I Tromsø kommune var det i juni 2022 mer enn 100 ubesatte sykepleierstillinger. Fastlegeordningen sliter tungt og kan bli suspendert i flere kommuner. Det som før var fristende offentlige arbeidsplasser for sykepleiere, jordmødre og leger har blitt arena for frustrasjon og fortielse, faglig forfall og uforsvarlige kutt. Det er lett å forstå at fagfolk slutter når underbemanning, nedskjæringer og økende press daglig dominerer kravene fra ledelsen. Modige sykepleiere sier klart fra at pasientene ikke behandles forsvarlig fordi det er for lav kompetanse og for lite bemanning til å ivareta dem. De viser hvordan privates inntog en direkte konsekvens av at det offentlige ikke fungerer, og roper kraftig varsko når de erfarer at det offentlige helsevesenet ‘er i ferd med å rakne fullstendig’.
Nye private sykehus og ‘privatlege’-bedrifter krever flere ansatte som allerede er kritisk mangelvare i den offentlige helsetjenesten. De private rekrutterer fra samme pott av utdannet helsepersonell. Forskjellen er bare at de private aktørene ikke bidrar med en eneste krone til kostbar utdanning og spesialisering av sykepleiere, ambulansepersonell, leger, psykologer og andre viktige profesjonsgrupper.
Ikke én modig styreleder?
Det er opprørende å se hvordan UNN-ansatte må snu hver skilling i knallharde innstrammingene, ledsaget av stadige anklager om at offentlige sykehus ‘går med store underskudd’. Nei, de går ikke med underskudd. De er underfinansiert i forhold til samfunnsoppdraget vi skal løse. Og oppdraget er formidabelt. Offentlige somatiske og psykiatriske sykehusene skal sikre forsvarlig:
Pasientbehandling
Høyspesialisert døgnberedskap 24/7/365
Utdanning av en rekke helseprofesjoner
Forskning
Opplæring av pasienter og pårørende
Helseberedskap (storulykker, pandemi, krig)
Utvikling av medisinsk praksis, pleie og kompetanseutvikling
Vårt oppriktige fokus på faglig forsvarlig helsehjelp, kvalitetsutvikling, forskning, undervisning og kunnskapsutvikling forsvinner i et evig krav om å spare, effektivisere, rasjonalisere og gjøre alt billigere for å dekke ‘underskuddene’. Hva med å bevilge nok?
Finnes det virkelig ingen styreledere i noen helseforetak som har personlig mot til å kreve økte rammer av ‘eier’ og ikke bare lojalt og taust følge marsjordre om enda mer kutt og nedskjæringer?
Vi kan bli bedre
Selvsagt kan vi bli bedre på mange områder, både i kommuner og på sykehus, men det krever at dagene fylles med mer enn nedskjæringer. Systematisk kvalitetsutvikling, bedre logistikk og optimal funksjonsfordeling mellom sykehusene krever tid og overskudd til analyse, utprøving og langsiktig forbedringsarbeid. Det er bra at Helse Nord nå tar grep for å sikre en bedre og mer rasjonell funksjonsfordeling mellom sykehusene i vår landsdel. For å sikre regionen et sterkt offentlig helsevesen må vi desentralisere det vi kan - og sentralisere det vi må. Befolkningens behov og lik rett til helse og evidensbasert kunnskap må være kompasset for endringsprosessen vi nå starter, ikke enøyd bedriftsøkonomisk ‘lønnsomhet’, hissig lokalpatriotisme eller kynisk privatisering.
Forsvar velferdsstaten!
Velferdsstaten bygger på et dypt moralsk likeverd- og solidaritetsprinsipp. Alle skal sikres gratis ytelser til utdanning, ivaretakelse og helsetjenester når de trenger det. Derfor betaler vi villig høy skatt.
Skoler, universitet, barnehager, sykehus og kommunenes helse- og omsorgstjenester skal ikke gå med bedriftsøkonomiske ‘overskudd’. Offentlige sykehus skal tjene folket, private sykehus skal tjene penger. Underfinansierte offentlige tjenester klarer ikke løse sine lovpålagte oppgaver. Det er ingen løsning å ty til kostbar innleie og outsourcing til private aktører som stadig oftere eies av utenlandske fond som eter seg stadig dypere inn i det vi engang stolt kalte den norske velferdsstaten.
La oss håpe at helseminister Ingvild Kjerkol nå kan ta grep, skrote foretaksreformen og sikre vedvarende fullfinansiering av sykehusene, somatiske som psykiatriske, og en sterk kommunehelsetjeneste.
Den varslete ‘ekstrapotten’ fra regjeringen må snarest omsettes i langsiktig, politisk styrt forsvarlig rammefinansiering av offentlige sykehus med dekning av drift, utdanning, investeringer og beredskap. Fastlegeordningen og øvrig kommunale helsetjenester må restaureres og kritisk samfunnsstruktur i helsesektoren må insources. Dèt er en kamp for velferdsstaten mange velgere er villige til å ta.