Etter en nedskjæring på 100 millioner kroner i høst, følger 300 millioner på statsbudsjettet for 2023. Med tilbudet om sluttpakker og deretter oppsigelser ligger det an til at minst 300 av FHIs 1.100 stillinger skal bort. Og hvor forsvarlig er dette?

Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) har lagt seg til et tredelt svar på spørsmålet: Bevilgningen til FHI føres tilbake til 2019-nivå, året før pandemien og opptrappingen. Den økonomiske situasjonen krever streng prioritering. Og det er Stortinget som har vedtatt det budsjettet statsråden må forholde seg til.

Intet av dette er direkte galt. Men det var nå en gang den regjeringen Kjerkol selv sitter i, som utarbeidet det budsjettforslaget Stortingets rødgrønne flertall har sikret flertall for. Det som høres ut som et forsøk på å dytte rundt på ansvaret, har lite for seg. Etter nærmere to år med Covid-19 er det vanskelig å si annet enn at Norge sto altfor dårlig rustet til å møte den krisesituasjonen WHO hadde varslet i årevis.

Solberg-regjeringen har fått stryk av Koronakommisjonen for den svake beredskapen, og både Ap-leder Jonas Gahr Støre og partiets daværende helsepolitiske talsperson Ingvild Kjerkol brukte i sakens anledning ganske sterke ord mot forrige regjering.

Nå kan vi ikke bruke ubegrensede ressurser for å sikre oss mot ethvert utfall, sier helseministeren med samme navn – slik også forgjengeren Bent Høie (H) var inne på. Sant nok. Men pandemifaren er ikke over, mange andre virus er i omløp – og Ukraina-krigen tilsier økt beredskap for den instansen som er satt til å gi politikerne de beste faglige råd i en gitt situasjon. Da blir 2019 en lite egnet målestokk for FHIs «normalnivå».

I en kronikk i VG mandag denne uken har 30 kommuneoverleger satt sine navn under det som må kunne kalles en bekymringsmelding for den kommende situasjonen, sett på bakgrunn av det nevnte kuttet i instituttet. Der viser de også til rapporten fra Koronakommisjonen, der det blant annet står at: «Pandemi var en kjent trussel for norske myndigheter. Nasjonale risikoanalyser hadde pekt ut nettopp pandemi som det scenarioet det var høyest risiko for i Norge. […] Myndighetene var likevel ikke forberedt da den omfattende og alvorlige covid-19-pandemien kom».

Det er lett å stille seg bak disse bekymringene. Det er dessverre heller ikke slik at man tror fremtidige pandemier ikke vil skje. Covid-19 var en varslet katastrofe samfunnet vårt fortsatt sliter med ettervirkningene av, og som vil prege landet i mange år.

Det vi nå er vitne til, er at viktig kompetanse forsvinner ut av instituttet. FHI-direktør Camilla Stoltenberg overdriver neppe når hun advarer mot en «ekstremt høy risiko for at vi ikke klarer jobben vi er satt til å gjøre».

Smittevern og infeksjonsforebygging er for øvrig bare én av de mangfoldige oppgavene på folkehelsens område. Innstramninger på budsjettet, ja. Men det er noe med doseringen og med tiden og muligheten til å omstille seg. Omfanget, tempoet og den helt underlige timingen, i den grad man kan kalle den det, virker kort sagt uforsvarlig.