Med utgangspunkt i at tillitsvalgte ved Psykisk helse- og rusklinikken ved UNN (Åsgård) slår alarm i media om den vanskelige situasjonen i klinikken, fant jeg fram et innlegg jeg skrev i iTromsø i januar 2015. Bakgrunnen for innlegget var at det var gått 30 år sia alle sykepleierne ved sykehuset var sykmeldte i to uker.

Sykepleierne og deres ledere hevda at pasientene på Åsgård led overlast hver eneste dag og de ikke lenger kunne ta ansvar for den uforsvarlige driften av sykehuset. Mitt innlegg var et forsøk på å forstå bakgrunnen for sykepleiernes «aksjon», men også se om hendelsen kunne si oss noe av betydning i dag.

Jeg så sykmeldingene i lys av endringer som begynte mot slutten av 1970-tallet med økonomiske nedskjæringer, reduksjon av sengeplasser og desentralisering av psykiatriske helsetjenester. Åsgård sykehus fikk til stadighet negative omtaler i dagspressa, enten det var snakk om nedskjæringer, pasienter som rømte, branner og branntilløp eller at fagfolk forlot sykehuset.

Høsten 1984 var 35 av i alt 95 sykepleierstillinger besatt; kun et fåtall hadde spesialutdanning. Pasienter og ansatte måtte leve med konstant overbelegg, stort forbruk av ekstravakter, mangel på fagutdanna personale og en foruroligende høy andel tvangsinnlagte pasienter og tvangsbruk sammenligna med andre psykiatriske sykehus.

Antall tvangsinnleggelser nådde en topp i juni 1984 da 77 prosent av pasientene var innlagt mot sin vilje. Politikernes og myndighetenes svar på krisa var stadige omorganiseringer som ifølge sykepleierne bare medførte ekstra merarbeid for avdelingssykepleierne med å skaffe data og tallmateriale til veie.

I ettertid er det interessant å se at lederne for døgnenhetene i sykehuset tok ansvar for sine pasienter og de ansatte de var satt til å lede. Det er nyttig å vite i ei tid der det forventes at mellomledere har lojalitet og budsjettdisiplin som sitt viktigste anliggende og ikke lenger tar ansvar for ansattes arbeidsvilkår.

I 1985 var alle ledere av sengeposter sykepleiere med kunnskap og erfaring fra døgnkontinuerlig pleie og omsorg. I dag kan lederen like gjerne ha en psykologfaglig eller sosialfaglig bakgrunn uten nødvendig kompetanse i døgnkontinuerlig hjelp.

Sykepleiernes modige handlingsvalg, er en påminnelse om hva som kan skje når faglighet ikke tas hensyn til. Sykmeldinger er ikke er et akseptabelt virkemiddel for å markere uenighet eller motstand, men kan bli en følge av langvarig slitasje når en må gå på akkord med egen faglighet. Når andre midler ikke lenger nytter, er det å be om sykmelding ofte den eneste løsninga en ser.

Det spesielle i denne hendelsen var at sykepleierne tok et kollektivt ansvar. De gjorde ikke det vi er vante til i pleie- og omsorgsyrker; at de ansatte blir sykmeldte etter tur når det røyner på. Det står derfor respekt av de sykepleierne som tok ansvaret for pasientens verdighet og også belastninga i alt oppstyret som fulgte.

Sykmeldingene i 1985 fikk store konsekvenser for sykehuset. Fordi Åsgård var en selvstendig institusjon med egen økonomi og eget styre, eid og driftet av Troms og Finnmarks fylkeskommuner kunne fylkets egne politikere ta affære. Sykehusstyret vedtok å iverksette er luftbro til sykehus sørpå for å skaffe tilstrekkelige fagfolk til Åsgård i et avgrenset tidsrom.

Troms Fylkesutvalg vedtok samme vår å opprette ei videreutdanning i psykiatrisk sykepleie i Tromsø og i flere år fikk sykepleiere full lønn for å videreutdanne seg. De første studentene begynte samme høst og i løpet av snart 40 år er det uteksaminert i underkant av 1000 psykiatriske sykepleiere og helsearbeidere med videreutdanning i psykisk helsearbeid.

I all hovedsak har de bidratt i oppbyggingen av psykisk helse- og rustjenester i kommunene i Troms og Finnmark. Sist, men ikke minst, fikk alle ansatte, uavhengig av fagbakgrunn, tilbud om faglig veiledning.

Når tillitsvalgte slår alarm i dag, kan situasjonen ved første øyekast minne om det som skjedde for snart 40 år sia, men er det ei ny krise på gang eller går det mot en styrt avvikling av Psykisk helse- og rusklinikken? Mens Åsgård gjorde egne vedtak i 1985, er Psykisk helse- og rusklinikken en av mange klinikker i UNN og underlagt Helse Nord.

Når de tillitsvalgte hevder at driften av klinikken nedstyres som følge av økonomiske overskridelser i den øvrige delen av spesialisthelsetjenesten, er det det samme som skjer flere steder i landet. Tidligere psykiatriske sykehus er nedlagt og tomter som ligger landlig til, selges for å dekke underskudd i helseforetakene (les somatikken).

Klinikkledelsen har heller ingen mulighet for å gripe inn i den økonomiske situasjonen i dagens foretaksmodell. Må helseforetaksmodellen skrotes før endringer kan skje? Hvorfor går ikke ledere og ansatte sammen for å utvikle en felles virkelighetsforståelse der de grunnleggende begrensningene med foretaksmodellen synliggjøres?