Når det pågår en krig i Europa, blir det både nærliggende og krevende med en fredspris i den retningen. Nobelkomiteen «måtte» jo ikke knytte årets tildeling til Ukraina-krigen, eller dele ut noen i det hele tatt. Andre væpnede konflikter rundt om i verden, og store globale utfordringer ellers, hadde generert tidenes nest høyeste antall nominerte.

Men det komitéleder Berit Reiss Reiss-Andersen kunngjorde fredag, fremstår som et riktig valg til rett tid. Demokrati- og menneskerettighetsforkjemperen Ales Bjaljatski fra Belarus, den russiske organisasjonen Memorial og ukrainske Center for Civil Liberties kjemper fra sine ståsteder samme kamp, ut fra samme verdigrunnlag, i hvert sitt land – det krigførende, dets støttespiller, og det som er angrepet.

Desto sterkere blir det budskapet som fredsprisen bringer, et budskap om at enkeltmenneskets kamp aldri er nytteløs og om sivilsamfunnets kraft. Det nytter å kjempe. Autoritære regimer kan stramme sitt grep ved å forby organisasjoner og forvise, fengsle og myrde aktivister, men drivkreftene for frihet og fred lar seg ikke kneble. Ved å vise sin styrke, om så bak murene eller fra sitt skjulested, bereder de grunnen for en forandring.

Mer enn på lenge trenger krigsregionens forkjempere for demokrati, rettsstat og fred omverdenens støtte. Verdens mest prestisjetunge fredspris vil være en stimulans i arbeidet, og forhåpentlig styrke troen på at det nytter. Årets prismottakere har i sin mangeårige virksomhet mottatt flere utmerkelser. At undertrykkelsesregimene har stemplet dem som «styrt av utenlandske krefter», kan, som komitélederen bemerker, også sees som en utmerkelse.

Ved en tilfeldighet som noen vil se som en bitter ironi, ble fredsprisen kunngjort på president Putins 70-årsdag. En oppmerksomhet han neppe hadde ønsket seg. Men det er å håpe at verken han eller åndsfrenden i Belarus besvarer tildelingen med å stramme grepet ytterligere.

Alle de tre vinnerne må få være til stede i Oslo 10. desember. Noe annet vil fortone seg som en svakhet hos Putin og Aleksandr Lukasjenko. Som ved en rekke tidligere anledninger er det ikke resultater som belønnes, men et utrettelig arbeid som stimuleres. Det er dette som gir fredshåp i en krigstid.