Politikerne i Nord-Norge vil for alt i verden ikke blande seg inn i hva helseforetakene styrer med regionalt. På den måten pulveriseres ansvaret fullstendig, politikerne plasseres på sidelinja – og fagmiljøene er prisgitt de føringene som legges av eksempelvis Helse Nord og sykehusene. Tiden er inne for å gjenvinne kontrollen, for ikke å snakke om ansvaret.
Helseforetakssystemet har sørget for at politikerne sitter på sidelinja i noen av våre aller viktigste helsepolitiske spørsmål. Det store spørsmålet er nemlig om en viktig og nødvendig helsepolitisk debatt i nord kan rikke på noe som helst, uten at det tuftes bredere og mer konkret. Denne prøvesteinen har nemlig mange puffet på i lang tid, med ønske om et system som rigges på en annen måte, der helsespørsmål er noe mer enn sandpåstrøing fra politikerne.
Ingvild Kjerkol har demonstrert dette på ypperlig vis som helseminister. Her finnes vyer for norsk helsepolitikk og utredninger med gode analyser, bevares, men i den praktiske hverdagen må Kjerkol & Co stort sett nøye seg med å henvise til foretakene, enten det handler om akuttberedskap eller ambulansefly som stanses av flau bris.
For politikerne er det heller ikke rom for å gripe inn, selv når merforbruket når uante høyder, parallelt med at det bygges for milliarder. Svaret er å sende et julegratiale på 2,5 milliarder, mens det strukturelle vanstyret forblir stikk i strid med alle foretaksprinsipper. Begrepet foretak er med andre ord bare for syns skyld.
Heller ikke økonomisk har nemlig foretakssystemet fungert, blant annet på grunn av rekrutteringssvikt, sanseløs vikarbruk og mangel på langsiktighet. Å pøse inn penger fungerer som smertestillende, men fikser verken sår eller bruddskader i budsjetter og regnskap.
Foretakssystemer fremstår elendig designet for helse- og sosialpolitikk, blant annet fordi alt av beslutninger handler om kroner. Noen viktige verdier ble satt på spill, blant annet empati og sunn fornuft. Helsepolitikk er noe mer enn å trille penger på kryss og tvers.
Det verste er at politikerne virker fullstendig avskjermet fra denne virkeligheten, og er henvist til brannslukking uten nødvendig oversikt over hva som skal slukkes eller hvor bålet befinner seg. Demokratiet har i praksis abdisert for byråkratisk styring, med større grad av lukkethet.