I dag er det lov til å røyke på lekeplasser, i bilen med barna, på fotballkamp, på bussholdeplasser og midt i mylderet av barn på byens badestrand. Det burde det ikke være.

31. mai er Verdens tobakksfrie dag, og i Norge har dagen blitt markert hvert år siden 1988. I løpet av de tretti årene som har gått, har utallige mennesker stumpet røyken og tusenvis av liv blitt spart. Mye av dette har skjedd takket være politikere som gikk foran og gjorde ting som i sin tid var upopulært, men som historien viser var riktig.

Da Tove Strand og Gro Harlem Brundtland gikk foran på 80-tallet for å sikre grunnprinsippet om retten til å puste røykfri luft, var det til store protester. Det samme møtte Dagfinn Høybråten da han utvidet røykeloven og, fra 1. juli 2003, gjorde det forbudt å røyke innendørs. Men de turte. På fredag skal vår tids politikere forhåpentligvis ta de neste stegene i riktig retning.

Vi i Kreftforeningen mener barn ikke beskyttes godt nok mot tobakksrøyk slik det er i dag. Det trengs flere tiltak for å verne barn og unge, både mot passiv røyking og mot rekruttering. I dag er det lov til å røyke på lekeplasser, i bilen med barna, på fotballkamp, på bussholdeplasser og midt i mylderet av barn på byens badestrand. Det burde det ikke være.

Ifølge norsk lovgivning har barn rett til et røykfritt miljø, og det å bli utsatt for passiv røyking, også utendørs, er forbundet med helserisiko. Passiv røyking øker risikoen for hjertesykdom med hele 25–30 prosent, og selv små mengder kan forårsake hjerte- og karsykdom og utløse for eksempel hjerteinfarkt.

I Norge dør mellom 100 og 200 personer hvert år av sykdom som skyldes passiv røyking, og barn som puster i luft med tobakksrøyk er oftere syke enn andre barn. Å ta grep for å beskytte barn og unge i større grad er derfor en prioritering vi håper at politikerne setter øverst på agendaen.

I Kreftforeningens ungdomsundersøkelse kommer det fram at hele 1 av 5 synes røyking har blitt kulere de siste årene. Tobakksindustrien finner alltid nye veier for sine produkter, og også sosiale medier har blitt en slik vei. Det viser oss at et røykfritt samfunn kan være lenger unna enn vi tror, og at vi ikke kan ta et fremtidig røykfritt samfunn for gitt. Det trengs vilje og målrettet arbeid.

Vi vet at de fleste som er faste røykere i voksen alder begynte svært tidlig, og at 80 prosent av disse angrer på at de begynte i det hele tatt. Det er derfor vi trenger et samfunn som tilrettelegger for at færre blir avhengige. I Sverige har røykfrie uteområder vært et populært tiltak i befolkningen siden 2019, og i Norge er hele 9 av 10 nordmenn for røykeforbud på lekeplasser. Så hvorfor går det så sakte i svingene?

Røykfri uteområder er et viktig skritt i retningen mot et fremtidig samfunn uten røyk, og bidrar også til at færre unge begynner å røyke i utgangspunktet. Derfor er det meget skuffende når SV og FRP flagger at de ikke stiller seg bak nye tiltak for å skjerme barn og unge fra tobakksrøyk. Et av argumentene er at tiltakene «beveger seg svært langt inn i privatsfæren».

Å gjøre denne tematikken om til et spørsmål om private valg og personlig frihet mener vi rett og slett blir for enkelt. Dette handler først og fremst om at vi som samfunn må ta ansvar for folks liv og helse. Når SV og FRP kjemper for folks frihet til å røyke, bør de også huske på at barn og unge som påvirkes og utsettes for passiv røyking i det offentlige rom også har krav på det å få valget. Valget om frihet fra tobakken.

I den nye tobakksstrategien i Folkehelsemeldingen skriver Regjeringen at de vil legge til rette for en tobakksfri generasjon, utvide vernet mot passiv røyking og innføre et nasjonalt program for røykeslutt. Et hovedmål er at ingen skal plages av passiv røyking, og det siktes mot å innføre røykeforbud i private biler med barn, på utendørs lekeplasser, idrettsområder og holdeplasser med mer.

I Kreftforeningen er vi veldig glade for dette, det viser at vi har en regjering og et storting som fortsatt tar dette på alvor og tar vår tids skritt på tobakksfeltet. Vi skulle imidlertid ønske det var tverrpolitisk enighet om at alle, spesielt barn og unge, skal få vokse opp og leve i et miljø som ikke skader helsen deres. Det er vel ikke for mye å be om. Eller?