Jeg sitter i en rettssal og skammer meg. Ikke fordi jeg har gjort noe galt, men fordi jeg er like bortskjemt som barna mine. Eller, forresten, det er umulig. I morges da de åpnet adventskalenderen ble de uanstendig lei seg da de fant teaterbilletter under luken og ikke en liten søtsak. Iblant lurer jeg på hvem som har oppdratt dem, eller om noen skal komme og gjøre det snart.

Det er ikke bare travelt inne i husene, huene og butikkene for tiden. Det er snart jul, og alle de åtte salene i Nord-Troms tingrett er i bruk. Mange har ventet lenge på denne dagen, å endelig få konflikten eller straffesaken de står midt i unnagjort, både tiltalte og fornærmede. De fleste har nok gruet seg også. Og jula kommer ikke til å vente på dem.

Jula kommer om noen uker, slik den alltid gjør, selv om barnet ditt sitter i varetekt eller du er uten de du elsker, selv om huset inni deg brenner eller du faktisk ikke kan bo i det huset du eier. Selv om du overhodet ikke vil at den skal komme i år.

Noen har vært dumme. Noen har vært slemme. Men jula kommer uansett.

Vegg i vegg, sal på sal, sitter det skjebner, advokater, dommere, journalister, en mor og en datter som ikke kjenner hverandre lenger, en mann som kan ha ødelagt mange små liv, en familie som kanskje alltid har vært i oppløsning, naboer som skulle ønske de ikke var det. Man trenger ikke å være i en rettssak for å finne slike tilfeller. Kanskje trenger man bare en bygd, kanskje bare et speil.

Og det er trist uansett hvem det er som har rett, uansett om noen lyver. Jeg sitter i rettssalen og noterer ned hva som blir sagt. Utenfor durer trafikken. Faen, så mørkt det er her inne.

Kvelden før 1. desember var jeg på et kjøpesenter for å finne adventsgaver til mine ganske søte nokså små. Nå er det faen meg jul igjen, bannet jeg inni meg der jeg trødde og bar og svetta under ytterjakka som jeg aldri husker å legge fra meg i bilen. Som en kritthvit, nordnorsk grinch gikk jeg rundt og viste fingeren med øyne og ører til alt som var rødt og mykt.

De siste årene har energi og tid vært en mangelvare, totalt utsolgt i alle imaginære butikker, og jeg har tenkt at jula selv har en egenskap den kan jobbe litt med: kanskje den kunne begynne å banke på før den river ned døra og plutselig ligger der i sofaen, feitmett på ribbe og griner etter gaver og at roen skal senke seg. Jeg trenger en ferie før ferien.

Fuck my life, skrev jeg som bildetekst på en dramatisk, sliten selfie som jeg sendte til ei venninne, fordi så original og kul er jeg, liksom. Jeg skrev noe i samme duren uka etter, da jeg innså at jeg måtte begynne å finne 10 av 50 gaver jeg skal punge ut for i år. De skal jo rekke sørover på bekostning av en vanvittig portopris før datoen blir rød. Nok en gang svettet jeg motvillig inne på et kjøpesenter med det årlige problemet surrende og sviende oppi knollen: Hva kjøper man til noen som har alt, men likevel ønsker seg noe fint?

Ikke ett sekund av de hat-timene inne på kjøpesenteret følte jeg meg heldig for at jeg faktisk kan dra et bankkort og dra derfra med noe som noen kanskje ønsker seg, uten å skylde noen noe. Jeg tenkte ikke ett eneste sekund på at jeg skal hjem til jul i år til ferdigdekket bord, at jeg skal få lov til å glede noen, at jeg har en trygg plass å dra til hvor klemmene er myke og gratis og mange. Alt dette har jeg, det er bare at jeg ofte glemmer det fordi jeg har nok med meg og mitt, noe som blir forsterket i førjulstida. Det er som om hodet som er stappet opp i egen røv setter seg ekstra fast da.

Som barn, ungdom og ung voksen elsket jeg adventen og jula. Sangene, budskapet, mørketida, lengtinga, forventningene. Slukte det hele rått. De 24 desemberdagene virket uendelig lange, og blodårene holdt på å sprenges av gledesbobler, juleundring og vissheten om at mirakler faktisk fins. Men en julemorgen jeg våknet var desemberbarnet dønn vekk, uten forvarsel, uten grunn. Det jeg husket som hvitt og varmt, var plutselig is-klaka og lunka. Alle lukene i adventskalenderen var åpnet, men det føltes som en hvilken som helst dag.

Jeg hadde hørt at det kunne skje, at man kunne bli voksen, men jeg trodde ikke at jula var noe jeg ville, eller kunne, vokse ut av. Jeg som aldri har sluttet å tro på nissen. Noe så urettferdig. Jeg forsøkte febrilsk å nynne desemberbarnet i meg fram, men hun kom ikke. Da ikke engang tre nøtter til en Askepott med herrestemme lokket henne fram, skjønte jeg at hun ikke kom til å komme. Siden har min hovedoppgave hver desember vært å finne henne igjen.

Jeg har forsøkt å stresse mindre, men det har vist seg å være en umulig oppgave mentalt. Jeg har forsøkt å isbade, men hun var ikke der heller, for hvorfor i all verden skulle hun det? Jeg har pyntet pepperkaker, noe som alltid begynner som en familieaktivitet, men som ender med at jeg sitter slukøret til sist, alene på vakt, når barna er mette på Nonstop. Hvert bidige år ser jeg Hugh Grant som statsminister som danser flaut i underbuksa, og kvelden etter ser jeg han avvise jenta som bare står foran en gutt og ber han om å elske henne. Jeg drikker gløgg selv om jeg hater det og skriver julekort selv om jeg egentlig ikke vil. Men ingenting funker.

Jeg har også vurdert å invitere noen som er alene på julemiddag, kanskje kommer julefølelsen av å gjøre noe uselvisk for andre, men så har det bare blitt med tanken. Det er mulig det var planen hele tida, bare å tenke det, for å føle seg bedre. Dessuten vet jeg om én person som faktisk ønsker å være alene på julaften, så det kan jo hende det gjelder flere. Så det så.

Egentlig hadde jeg forsonet meg med tanken om at desemberbarnet i meg kom til å være borte for alltid, men så, av de merkeligste plasser, dukket hun opp. I en rettssal mettet av vonde følelser og salte tårer, ramlet hun plutselig innom. Et gjensyn jeg ikke forventet, særlig ikke her. Og hun var litt sint, ropte til meg at jeg skal stappe i meg en bolle eller to slik at jeg kan holde kjeft med det maset mitt om at alt er stress. At jeg skal hute meg til å juble for det jeg har så lenge jeg har det.

Familier er splittet. Noen som elsket hverandre snakker ikke sammen lenger. Barn er redde. Eldre er ensomme. Noen får ikke noe som helst av det de ønsker seg til jul, kanskje får de ikke engang en klem.

Jeg sitter i en rettssal og sender et stille juleønske om at de som trenger hjelp får hjelp. At de som har vært dumme og slemme slutter med det. At de som leter finner noe eller noen. I år ønsker jeg meg at meningsløse sperringsbånd forsvinner, at lamper tennes i mørke rom, at alle ler når svoren svis og at de som kan romme er rause og lar andre flytte inn.

Jula kommer om noen dager, enten vi er klare for den eller ikke. Jeg håper at de som kan tar den imot.