Helsevesenets byråkratiske veier kan sannelig være uransakelige. Det så vi tydelig for et knapt år siden, da UNN-styret, med åtte mot fire stemmer, vedtok å flytte psykisk helse- og rusklinikken fra Åsgård til Breivika. «Vi har gjort et vedtak av historisk karakter!» utbrøt den opprømte UNN-styrelederen Roald Linaker til media dagen etter, og historisk var det, om enn på en svært forstemmende måte.

Så historisk var vedtaket at styret i Helse Nord tilsidesatte det og ba om ytterligere utredninger, og at faglige vurderinger skulle komme tydeligere frem i det videre arbeidet. Takk og lov.

Det kan også se ut til at denne ekstraomgangen, mot finalen der det endelig skal avgjøres, har begynt å snu skuta i retning mot at man ikke foretar denne omdiskuterte flyttingen fra Åsgård til Breivika. Blant annet har en medvirkningsgruppe, bestående av 22 personer, landet tungt på at flytting frarådes.

Gruppen består av 22 personer, hvorav klinikkledelsen med fem avdelingsledere, en rekke utvalgte fagfolk innen både somatikk og psykiatri, brukerrepresentanter, observatører, verneombud, pårørenderepresentanter og så videre. 17 mot 5 ønsker ikke flytting. Eller 78 mot 22 prosent, om man vil. Det er nokså overveldende tall. I valgsammenheng hadde vi snakket om et jordskjelv.

Senest denne uka tok også sykehusdirektør Anita Schumacher bladet fra munnen og snakket ut til lokal presse, der hun selv fortalte at hun nå hadde snudd i saken. Dette er oppsiktsvekkende, og burde sende sterke signaler inn til styret som til slutt skal avgjøre dette. Hennes kuvending virker også å være tungt fundert, noe som er særs betryggende.

Årsakene til Schumachers endring ramser hun selv opp i tre punkter. Den første er at sikkerhetsposten, som i dag er en del av Åsgård, ikke lar seg integrere i Breivika-alternativet. Denne posten vil derimot måtte bygges en kilometer unna de øvrige avdelingene, med de fysiske og faglige utfordringene dette medfører. Det argumentet i seg selv burde veie tungt.

Det andre punktet hennes er usikkerhetene som handler om reguleringsplaner, blant annet om trafikale forhold i Breivika, som hun mener er beskrevet som betydelig mer krevende enn det som ble vektlagt i vurderingene for snart et år siden. Her har direktøren landet på at utfordringene er langt mindre ved Åsgård-alternativet.

Det hun likevel holder frem som det avgjørende punktet i vurderingen sin, er hensynet til brukerne, altså pasienter og helsepersonell, og innspill som har kommet fra disse grupperingene. De store uteområdene rundt Åsgård har blitt fremhevet av både fagfolk, pasienter og brukerorganisasjoner som vesentlige i selve behandlingen, at det er direkte betydningsfullt for å få folk frisk og bedre, og for å jobbe mot mindre bruk av tvang.

Man burde virkelig rose Schumacher for dette. Det å endre syn på en sak blir av noen sett på som svakhet, og et bevis for usikkerhet, men det å lytte til de menneskene dette faktisk gjelder, og ta til seg informasjonen i så stor grad at man snur i en sak, vitner heller om integritet, og evnen til å ville tegne nye kart når terrenget endrer seg.

I dette enorme sakskomplekset har det også etablert seg et narrativ om at det beste for både pasienter og helsevesenets ansatte er å samlokalisere psykiatri og somatikk. Dette argumentet har blitt gjentatt så mange ganger at det kan virke om mange også har begynt å tro på det, til tross for at dem det i praksis gjelder – altså pasientene og deres pårørende, og dernest de som skal behandle dem – er av diametralt motsatt oppfatning.

Åsgard, slik det er i dag, legger først og fremst til rette for primæroppgaven sin, nemlig å bedre den psykiske helsen til pasientene sine. Det er derfor de er der. De store, omkringliggende utearealene er vesentlige i behandlingen, da de også letter muligheten for fysisk aktivitet og rekreasjon. I Breivika er det altså ikke engang plass til alle avdelingene. Parkeringplasser for pårørende er så å si fraværende.

Allerede i dag er det tilnærmet umulig å få parkeringsplass i Breivika, om man ikke står opp i otta eller legger seg i sovepose dagen før. Et nytt parkeringshus er den smått lattervekkende lanserte løsningen. Det blir neppe gratis, det heller. Hele stedet er ei uoversiktlig maurtue av bygninger, mennesker, biler, ulende ambulanser og kontinuerlig helikopterstøy, en grell kontrast til Åsgård-alternativet.

For la oss ikke glemme hva denne saken innerst inne handler om, nemlig på best mulig måte å hjelpe folk som har psykiske helselidelser. Det er et kolossalt digert område, både innefor helsebyråkratiet og for den enkelte det gjelder.

Mennesker som har store psykiske helseplager, sliter ofte også med somatiske lidelser. Den beste måten å ivareta denne, er dermed først og fremst å gi dem behandling for de psykiske helseplagene. Så kan det også være verdt å minne om at de som i dag jobber på Åsgård også er helsearbeidere, som er utdannet også innenfor det somatiske. Sykepleiere, spesialsykepleiere, leger osv.

Det er ikke akkurat slik at de somatiske helseplagene ikke blir tatt på alvor der heller. I tillegg har fagpersonell ved Åsgård uttrykt bekymring for at fagmiljøet vil tape i en integrering i Breivika, at det har en reell egenverdi at man ved Åsgård har et selvstendig og robust fagmiljø.

Dessuten er den somatiske behandlingen i Breivika tilgjengelig fra før, om man trenger den. Breivika er også nært som bare det. Det er midt på den samme øya som både Åsgård ligger, over førti tusen mennesker bor og hele Tromsø sentrum allerede er.

Sett fra utsiden er det likevel noe som rører mer enn noe annet, og det er tilbakemeldingene fra de pasientene som har stått frem i offentligheten og delt sine historier i media. Hva det må ha kostet for den enkelte er umulig å sette seg inn i, men det er tapre og modige folk som fortjener å bli lyttet til, når de utsetter seg selv for den påkjenningen det er å stå frem, ikke minst i den situasjonen de selv står midt i. Man bør tenke over hvorfor de gjør det.

Det er mye snakk om at det skal satses på psykisk helse. Hver eneste nye regjering snakker om det. Hver nyttårstale har elementer av det. Hver festtale i konferanser om helse. I denne saken blir ikke symbolikken tydeligere, og her har man derfor en historisk sjanse til å sette pasientenes hensyn først, for én gangs skyld. Eller «kundene», som de sikkert heter innen New Public Management-språket. Da kan man jo huske at kunden av og til har rett.