Sommeren er høytid for bryllup. Folk reiser land og strand rundt for å feire kjærligheten og hverandre. Par spleises, familier spleises, venner spleises. Festløver fra hine hårde dager hentes frem fra glemselen, de er forlovere nå. Det tales, og tales, og tales litt til, og til slutt kanskje en vals. Og når alt er over skal en full onkel tale bare bitte litt til.
En god kompis gifter seg nå i helga. Jeg skal være toastmaster, og tvinges på det viset til å tenke gjennom saker og ting. Nå er ikke dette et tradisjonelt bryllup for et ungt par med hele framtiden - alle de gode og onde dagene - foran seg, men en fest og en markering for folk som har giftet seg før, opptil flere ganger, og som kan dette her.
Nåvel - detaljer kommer vi likevel ikke utenom.
Det viktigste, i alle fall for en toastmaster, er utvilsomt å holde styr på talere. Et norsk bryllup er – og det bør man vite dersom det er internasjonale gjester til stede – noe for seg selv. Og det er først og fremst all talingen vi da snakker om. I de fleste andre land er bryllup som en slags diger fest, bare med litt finere klær, litt bedre mat og helt gratis drikke.
Hos oss er bryllupet et ritual, ett av våre såkalte livsriter, ment til å markere overgangen fra livet som enslig, eller som en del av opphavets husholdning, til å bli en del av noe helt nytt. Det er derfor vi taler så mye, for når vi skal markere overgangen fra en fase til en ny er det viktig å oppsummere de forrige. Da er det tid for lysbildeshow, og det starter gjerne på fødestua.
Her bør toastmasteren være oppmerksom. Om noen kommer trekkende med lerret og lysbildeframviser fra 1973, er det skikkelig alarm. Da må man vite at toastmasteren har en slags rang i det hele, utpekt av brudeparet til å holde skikk på forsamlingen, og da holder det ikke at brudens mor insisterer, det er bare å kjøre på og vise til kjøkkenet – hovedretten blir kald, desserten kan ikke vente, tariffavtalen for personalet – alt kan brukes.
Jeg har imidlertid vært i såpass mange norske bryllup, femtiårsdager og i økende grad begravelser, at jeg har lært meg å sette pris på talene. Jeg er såpass norsk i hodet at jeg rett og slett synes det blir litt stusselig uten. Jeg tar derfor ikke til orde for å barbere talene ut av det hele, men bare ordne dem litt, slik at de ikke blir lengre enn at de fortsatt er noenlunde interessante. Det er fort gjort å ende på viddene.
Jeg har vært der selv. Som forlover en gang på nittitallet. Det sies at jeg talte i halvannen time. Det tror jeg ikke helt på, i så fall vil jeg legge skylda på en skandaløst dårlig toastmaster. Men som tips til andre forlovere, særlig forlovere: Det blir fort internt, og litt kjedelig for de andre, å høre om gutteturer til Pite Havsbad. Og det kan fort bli pinlig om det blir for mye mimring om ho der fine, ho fra Arvidsjaur.
Når det gjelder talerekkefølge, skal det visstnok eksistere et slags regelverk, med brudens far først og så videre. Det anbefaler jeg at toastmasteren legger til side, og bruker vett og forstand i stedet. I dagens moderne familier er det slett ikke åpenbart lenger hvem som opplever seg selv som brudens far, langt mindre hvem som er brud og hvem som er brudgom. Dessuten har vi lagt bak oss den tiden der bruden satt som en taus dronning og var et stille midtpunkt for det hele.
Derfor må det føres noen forhåndssamtaler, og jeg anbefaler å starte med den som er mest nervøs. Man må ha som utgangspunkt at alle er nervøse, noe som kan være litt vanskelig å skjønne for toastmasterne, fordi de gjerne har fått jobben fordi de elsker å snakke i forsamlinger. Men med litt empati skal det kunne gå an å lage en talerekke med nervøsitet som hovedkriterium. En overnervøs svigerfar, litt for langt nede i både talerekka og vinglasset, det vil man unngå, tro meg.
En annen norsk spesialitet, som en toastmaster må ta med i beregningen, er de hjemmesnekrede sangene, som i all hovedsak følger melodien til «Pål sine høner». Her kan det lønne seg å øve litt på forhånd, slik at toastmasteren kan være en slags forsanger. Det er nemlig ikke alle tanter som gikk på notekurs i skolekorpset, ei heller var til stede i norsktimene da vi lærte at bukse ikke rimer på huske, selv om det er nært.
Hvordan man enn snur og vender på talelister og sanger og de ulike bordsettingene, kommer man ikke unna en fire-fem timer ved bordet. Da blir det viktig å legge inn litt pauser. Husk at du ikke vil terge den viltre, snakkesalige onkelen som fortsatt røyker. Man må også huske at bryllup er for både unge og gamle, og jo eldre man blir, jo mer setter man pris på å ha rikelig tilgang til do.
Men slapp av – tabbekvoten for en toastmaster er relativt stor, hvis han bare leverer på én ting: Et lykkelig brudepar. Det er omtrent det eneste alle i hele selskapet er opptatt av. Så hva enn toastmasteren gjør, ikke vis fem minutter igjen med fingrene, halvveis inn i brudens tale. Og om du ikke kan andre vitser enn groviser, behersk deg.
Resten er plankekjøring.