Bodø har et bedre fotballag. Oslo har Munchmuseet og operabygget. Trondheim har Nidarosdomen og Bergen tyskerbryggen. Men en ting har vi i Tromsø, som ingen kan ta fra oss: Drømmen om å være en mye større og viktigere by.
Drømmer kan være av det gode. Uten visjoner hadde vi ikke hatt noen Tromsøbru, universitet, regionsykehus eller kulturfestivaler som Bukta og TIFF, for den saks skyld. Hadde ingen tenkt stort, hadde vi ikke fått se Mandela tale på fyllinga i Tromsdalen.
Ikke alt går i oppfyllelse. Vinter-OL var historien om en Tromsø-boble som ble så stor og rosa at den sprakk. Noe «gullegg»-stadion med plass til 10 000 under tak ser det heller ikke ut til å bli noe av.
For noen år siden var det endelig Tromsøs tur til å bli søkkrik av olja. I 2011 kom nyheten om at Aker ville etablere kontor i Tromsø, varslet ansettelse av 300 ingeniører og ba barn og unge om å utdanne seg til et liv i det svarte gullets tjeneste. Fem år senere var Aker-eventyret over, som et moderne Salangsverk.
Tromsø ville ikke være Tromsø uten evnen til å riste av seg gamle skuffelser og se fremover mot et nytt Soria Moria bak de fjerneste fjell. Den nye fortellingen om et storslått Tromsø handler imidlertid ikke om signalbygg, arbeidsplasser, veiutbygging eller idrettsanlegg, men noe så eksotisk som deltakelse i et EU-prosjekt.
«100 climate-neutral cities by 2030» er navnet på et av fem store EU-programmer («missions») og har – som navnet tilsier – som mål å utvikle 100 klimanøytrale europeiske byer innen utgangen av dekaden. Fristen for å søke deltakelse i prosjektet gikk ut 31. januar, og samme dag kunne både ordfører Gunnar Wilhelmsen og kommunedirektør Stig Tore Johnsen i kronikks form gledestrålende kunngjøre at Tromsø har søkt om å være en av disse 100 magiske byene.
Men hva er egentlig dette? Hvordan defineres «klimanøytral»? Får vi penger for å delta? Kan EU bestemme lokalpolitikken vår om vi får bli med? Spørsmålene er mange, svarene ikke riktig så enkle å finne fram til.
Den alminnelige forståelsen av «klimanøytral» betyr at man ikke bruker mer CO₂ enn man produserer. Tromsø kommune brukte i 2020 rundt 225 000 tonn CO₂-ekvivalenter (en avansert måte å beregne utslipp på, ut fra klimagassens globale oppvarmingspotensial i et hundreårsperspektiv), en nedgang på 10 prosent fra året før. 2020 var året uten luftfart, cruiseskip og pendling til jobb, så det kreves neppe doktorgrad for å forklare den nedgangen. Hvordan målene i EU-programmet skal nås, er derimot mer dunkelt.
Kommunen har lagt ut en frekk, liten film på underholdningsnettstedet YouTube, hvor prosjektet forklares. I løpet av 2 minutter og 23 sekunder skisseres det opp en dyster nåtid: «Vi ser at kysttorsken forsvinn, hele folkeslag e på vandring, måsan trekk inn i byan etter mat».
Løsningen er å delta i EU-programmet «100 klimanøytrale byer», slik at vi kan «bruke vår kompetanse og nordnorske stayerevne til å lage de råaste, banebrytanes løsningen». Men det er også så konkret som filmen tillater seg å bli. Ikke ett ord om vilkårene for å delta, ikke ett ord om virkemidlene og ikke ett ord om hva dette prosjektet vil bety for styringsretten over vår egen kommune.
Tar man en kikk på programmets hjemmeside, får man mer informasjon. Det ville være ren løgn å si at forslaget prosjektstyret har utarbeidet til EU-kommisjonen er klokkeklart og konkret, men noe er det da mulig å trekke ut av det 44 sider lange dokumentet.
Det mest oppsiktsvekkende er nok at deltakelse i prosjektet krever en ny modell for byledelse, da det slås fast at tradisjonelle måter å styre på er uforenlig med ambisiøs klimapolitikk. Den nye ledelsesmodellen skal være basert på en holistisk tilnærming til innovasjon, en integrert flernivå-ledelse og et dypt og kontinuerlig samarbeid mellom de som har eierskap i prosessen.
Like avgjørende for prosjektet er etter sigende borgernes helhjertede engasjement som politikere, forbrukere, produsenter, transportører og eiendomsforvaltere. Gjennom delfinansiering fra EU-systemet, og inngåelse av klimabykontrakter, skal prosjektets hårete mål nås. Nøkkelområder for prosjektet er blant annet karbonfri kommunikasjon ved fokus på kollektivtrafikk, sykling, økt bruk av bildeling og fokus på gjenvinning og gjenbruk.
Kommunen skal angivelig ha forberedt sin søknad sammen med Sametinget, Universitetet og en rekke nordnorske kommuner og bedrifter, uten at det gir oss noen dypere innsikt i hvordan kommunens holistiske byplanlegging er tiltenkt utført i praksis.
Nå har saken fått en ny, lattervekkende dimensjon, i og med at Gunnar Wilhelmsen har oppdaget at Bodø – det evige nesehåret i kakaoen – også har søkt om å bli med i programmet, noe som har falt ordføreren tungt for brystet. Holdningen synes å være at det bare er plass for én klimanøytral by i Nord-Norge. Jeg trodde imidlertid at poenget med prosjektet var nettopp å få så mange byer som mulig til å oppnå klimanøytralitet.
Kommunen ønsker altså deltakelse i et prosjekt i en union vi ikke er medlem av, for å omorganisere kommunens styringsform uten at spørsmålet har vært luftet for innbyggere, for å innføre tiltak vi ikke vet om, for å oppnå mål vi ikke kjenner til.
Og alt dette i løpet av åtte år – i en kommune som vanligvis bruker førti år på å avgjøre en simpel veitrasé.
Det er litt kjedelig å være surpompen som sitter på gjerdet og kommer med innvendinger, men med det beslutningsgrunnlaget som foreligger, tenker jeg Bodø fint kan få overta dette prosjektet – med mindre ordfører og kommunedirektør kan redegjøre for hvordan den fremtidige holistiske kommuneadministrasjon skal jobbe.