Så enkelt, men allikevel så avgjørende

Jeg har vokst opp med lyden av måser. Når måsen hoiet ut sitt skingrende skrik, var det vår. Det var ingen utpreget melodiøs lyd, men det bar budskap om sommer. Jeg kan ikke minnes fra min barndom, at de voksne snakket måsen ned. Den var bare der, i bybildet, blant fiskeutsalg og torghandlerne, og vi lærte å holde fuglen på høflig avstand.

Årene har gått, og etter hvert har det i økende grad dukket opp debatter, kronikker og ett og annet menneske som har fått fratatt pølsa si på gata. Måsen ble plutselig kjendis et sted på veien der, en snakkis. Fenomenet har gått som en rød tråd gjennom det siste tiåret, og tatt form som del av en slags modernistisk årstidssyklus. Mens vi har kranglet og fastholdt på våre meninger, har klima- og miljøendringene trådt til. De siste par årene kjennes det ekstra sterkt, for lyden av krykkja som bifaller bymåsen er ny. Naturlige omgivelser er ikke lenger naturlige nok, og byene blir siste løsning. Med andre ord: vi har fått besøk.

Nå er det opp til oss å komme vårens mer oppdaterte lydspor i møte. Den bærer et klart budskap i seg: mens vi klekker ut meninger om måsen, basert på sinnelag og selvopplevde erfaringer, sliter fuglen med å finne egnet sted for å klekke ut sine etterkommere. Det er ikke lenger et spørsmål hvorvidt vi bør finne løsninger for sameksistens. Det er en realitet at om vi ikke gjør det, forrykker vi balanser i naturen vi ikke kjenner rekkevidden av.

Se derfor til Tromsø kunstforening! I samarbeid med forskningen, kloke nøkkelpersoner og sentrale aktører har det blitt lagt til rette for funksjonelle krykkjehoteller. Lette, simulerte installasjoner som ikke krangler med verken omgivelser, pengebok eller forbipasserende. Så enkelt, men allikevel så avgjørende og virkningsfullt for bestanden – og oss selv.