«Stengningen var ikke nødvendig, og vi prøvde stort sett å stoppe dette overalt der vi fikk anledning», sa overlegen og smitteverneksperten i torsdagens Sommerkvarteret på NRK P2. For når man nå sitter etterpåklok med fasiten i hånd, er det klart at det ble de som var minst utsatt for viruset – barna – som kom til å lide mest.

Med samme tydelighet plasserer han motkreftene i kampen: Helsedirektoratet og enkelte kommuner. Like tydelig er tilsvaret fra assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad: Nedstengningen viste seg som et effektivt tiltak for å få kontroll på smittesituasjonen, fordi det tok ned mobiliteten hos alle i samfunnet.

Dette er unektelig en mer åpenhjertig meningsutveksling enn i tiden da helsemyndigheter og statsråder opptrådte side om side under de utallige pressekonferansene i Marmorsalen. Ved den historiske nedstengningen 12. mars 2020, og i en tid fremover, hadde jo myndighetene begrenset kunnskap om koronaviruset og smittesituasjonen.

Da fremsto nedstengning av skoler og barnehager som et nødvendig, føre var-preget tiltak, selv om det også da ble problematisert, særlig med tanke på barn med særskilte behov, der skolen fra før var et av deres få, om eneste, faste holdepunkt i livet.

Men hva når man fikk et fyldigere erfaringsmateriale, og kostnadssiden ved stengningen samtidig ble mer synlig? Mer forskning trengs, men alle studier peker mot at mange elever led et både faglig og sosialt tap - og at de svakest stilte kom dårligst ut av pandemiperioden. Og for elever med et problematisk hjemmemiljø, ble problemene nødvendigvis forsterket. Langtidsfølger og de endelige konsekvensene av skolestengingen har vi fortsatt ikke sett fullt ut heller.

Generelt var det store variasjoner når det gjaldt kontakten mellom elevene og lærerne i digitalundervisningens tid. I tillegg kom de velkjente utfordringene når hjemmeskole ble kombinert med hjemmekontor. Etter hvert viste det seg altså at barn var langt mindre utsatt for sykdommen enn det voksne var og er, og svært få barn ble smittet med alvorlige, helsemessige konsekvenser.

Men i hvilken grad kunne barn likevel være smittebærende? Foreløpig synes Nakstad å ha et vesentlig poeng i at pandemien kom under kontroll fordi færre mennesker, på generelt grunnlag, hadde kontakt med hverandre. Her må man heller ikke glemme lærerne, som teller rundt 70.000 personer.

Å skulle tvinge alle disse til å gå på jobb, mens store deler av samfunnet levde under beskyttelse av full nedstenging, var heller ikke uproblematisk. Dette kom da også sterkt til uttrykk gjennom Utdanningsforbundet, da skolene ble satt i gang igjen før mange andre instanser i samfunnet.

Meningsbrytninger mellom faginstanser i åpent lende er i seg selv et sunnhetstegn, og en debatt vi ønsker hjertelig velkommen. Et selvsagt siktemål må være å sortere ut erfaringer til bruk ved neste pandemibølge, som man nå regner med at vil komme, i én eller annen form.

Da må forhåndsrigget være mer solid, og man må ha en klarere idé om hvordan arbeidsplassen til barna våre skal håndteres i en ny krisesituasjon.