Hvor skal regjeringa?

Regjeringa går inn for å redusere de geografiske og sosiale forskjellene i Norge, og å styrke beredskapen. I dette arbeidet har vi gjort tøffe prioriteringer. Prioriteringer vi mener er riktige. Likevel viser meningsmålingene fallende oppslutning om regjeringspartia. Har prioriteringene da vært riktige?

Vi satser bredt på beredskap. Et sterkere forsvar, mer politifolk i nærmiljøene våre, større kapasitet i sivilforsvaret, bedre bemanning hos redningssentralene og norsk mat er noen av områdene.

Norsk matproduksjon har vært i en krevende situasjon i lang tid. Med mål om å styrke norsk matproduksjon og beredskap brukte regjeringa derfor bare noen dager på å innfri landbrukets behov for en krisepakke. I ettertid har vi fulgt opp med strømstøtte og et stort og nødvendig jordbruksoppgjør.

På mange måter er pengene vi bruker på styrket beredskap en forsikringspremie. Så lenge ting heldigvis går bra ser ikke så mange nytten av de store bevilgningene, som nødvendigvis prioriteres over andre satsinger som må vente. Slik sett kan regjeringens suksess være en del av forklaringen på vår popularitetsnedgang.

Vi er i gang med å utforme de første bygdevekstavtalene, har intensivert bredbåndsutbyggingen og gått inn for at kommuner utenfor pressområdene kan ha mer frihet for å tilrettelegge for næring i strandsonen. For Finnmark og Nord-Troms har vi gått inn for gratis barnehage, økt skattefradrag og økt fradrag for studiegjeld. Distrikts- og beredskapspolitikk i praksis.

For å utjevne forskjellene mellom folk og næringsliv over hele landet tar vi særlig grep for at det skal bli rimeligere å reise til og fra distriktene.

Ferger til øysamfunn, samt de minste sambandene, har allerede blitt gratis. I august blir fergeprisene halvert sammenlignet med 1. januar, 2021. Fra 15. april neste år halverer vi maksprisen på flybilletter til og fra 24 distriktsflyplasser.

Vi har kuttet i veibruksavgiften for å kompensere for økningen i CO2-avgiften. Slik at ikke folk og næringsliv som er avhengig av fossilt drivstoff må betale en stor pris for Norges klimakutt. Vi fjernet også grunnavgiften på mineralolje – en avgift som tidligere belastet anleggsmaskiner og traktorer.

Når en enorm internasjonal prisøkning for drivstoff treffer på samme tid, spørs det om ikke det som kunne vært en hverdagslig lette har blitt et usynlig plaster.

Med enorm prisvekst i den vestlige verden har regjeringens mål om å redusere de sosiale forskjellene blitt satt på prøve.

Vi har redusert inntektsskatten for alle med lav og middels inntekt, styrket bostøtten, styrket barnetrygden – særlig for enslige forsørgere, kuttet i maksprisen for barnehager, gått inn for gratis halvdagsplass på SFO for 1.- og 2.-klassinger og skal gi 21–24 åringer 75 prosent rabatt ved tannhelsebehandling.

Tiltaksmenyen er brei og kostbar. Likevel skal det nok mer til før tiltakene veier opp for den sterkeste prisveksten min generasjon har opplevd.

Tre millioner nordmenn med lave og middels inntekter har fått uendret eller lavere skatt. De som tjener mest, har måttet betale mer.

På samme tid har noen av de mest lønnsomme næringene våre måttet betale mer i skatt. Vi har innført nye skatter for vindkraft og havbruksnæringene.

Skatteøkninger som har fått så mye spalteplass, og som smart nok har blitt slått sammen med vanlige lønnsmottakere av deler av opposisjonen når de har kritisert oss, at de kan ha ført til at mange av de som har fått lavere skatt kan ha begynt å lure på om også de har fått mer å betale i skatt.

Den politiske kostnaden ved skatteøkningene er absolutt til stede. Enorme kostnadsøkninger til velferdstjenester, pensjoner og krigen i Ukraina har dessverre gjort grepene nødvendige.

Så med popularitetsnedgangen i mente, hvor går regjeringen videre?

Det at vi ikke har fått popularitetsuttelling for tiltakene for å redusere geografiske og sosiale forskjeller og å styrke beredskapen betyr ikke at tiltakene er feil. Men det kan bety at vi må gjøre langt mer av det samme.

Svaret på hvilken retning regjeringen går i finner man fort i de ventende Stortingsmeldingene, eller planene, regjeringen skal komme med i tiden fremover. Distriktsmelding, levekårsmelding og en plan for å tette inntektsgapet for norske matprodusenter er noen av meldingene som står for tur.

Vi sitter med ansvaret, og erkjenner at vi må gjøre mer. Det er vi beredt for. Målene er klare, så skal veien dit tilpasses terrenget. Forskjellene skal ned og beredskapen styrkes.