Livet som fotballsupporter

er vanligvis fylt med overdreven optimisme eller bunnløs pessimisme. Et par heldige seiere, og man er sikker på seriegull. Tre tap på rappen, og man forbereder seg psykisk på nedrykk.

Ronny Bratten, spaltist

Sånn sett er det ikke så rart at man fortviler etter å ha sett TIL blitt ydmyket på hjemmebane av erkefienden Bodø/Glimt. Det er smertefullt å si det, men det var klasseforskjell på eliteseriens nordnorske deltakere. I første omgang minnet TIL mest av alt om en full mann på rulleskøyter som hadde forvillet seg inn på et boksestevne, og forsvarsspillet var omtrent like effektivt som å måke nysnø med tennisracket.

Derfor tror jeg det blir nedrykk i år.

Min redsel for nedrykk er imidlertid ikke bare basert på å få juling av Bodø/Glimt. Dette er noen av de siste resultatene fra vinterens treningskamper:

Stabæk 1–2

Tromsdalen 1–2

Vålerenga 0–2

Mjøndalen 1–5

Bodø/Glimt 2–4

6–15 og 5 strake tap i de siste fem kampene mot kvalifisert motstand.

Søndag er det seriestart borte mot Ranheim, og svært lite tyder på at det blir poeng i premièren.

Simo Valakari vet øyensynlig verken hvilken formasjon han vil sette laget opp i, eller hva som er spillernes beste posisjon. 3-4-3? 3-5-2? 4-3-3? 4-4-2? Er Kent Are Antonsen midtstopper, midtbanespiller eller spiss? Er Mikael Norø Ingebrigtsen indreløper, kantspiller eller spiss?

Vinterens nyervervelser har i tillegg ikke akkurat imponert. En ung russer, en revisor fra Harstad og en søramerikaner langt, langt borte hjemmefra har så langt ikke klart å bevise at de kan styrke laget. Finnen Pirinen er fortsatt fast inventar på det finske landslaget – som back. Men da han kom i vinter, ble han presentert som midtstopper i den bakre treeren. Som nå kanskje står for fall til fordel for en mer ordinær backfirer.

Mush Bakenga og Jostein Gundersen er langtidsskadde, Ødegård, Landu Landu, Norbye og ikke minst Gjermund Åsen har forlatt byen, og når Runar Espejord kan sparke en ball i sinne igjen, er det neppe noen andre enn Snåsamannen som kan si med sikkerhet.

Så der står vi. Poengfangsten høsten 2018 tilsvarte nedrykk, og etter vinteren 2019 fremstår laget dessverre ikke i bedre stand. Det eneste lyspunktet er at stadig flere gutter fra egen stall har fått sjansen i oppkjøringen, og slett ikke gjort seg bort. Men hvis TIL må basere sin lykke på at spillere som ikke er gamle nok til å kjøpe pils eller kjøre bil skal slå ut i full blomst, kan det bli en ulykksalig sesong.

Til og med Simo Valakari ser rystet ut. Det var friskt av han å vise til at siden TIL tapte 1–4 tap mot Glimt i fjorårets treningskamp, mens årets fiasko-generalprøve endte 2-4, var vi kommet bedre ut i år. Kanskje har finnen fortsatt klokkertro på opplegget sitt, men en nagende tvil begynner unektelig å gjøre seg gjeldende.

Jeg tror fortsatt på at Simo Valakari er en særdeles dyktig trener. Jeg elsker at han dyrker prinsippene sine og har en klar formening om hvordan fotball skal spilles, men sannheten er at han har vanskelige arbeidsforhold. Å få dette TIL-laget opp på øvre halvdel er som å spise ertesuppe med spisepinner – ikke umulig, men svært krevende.

Undertegnede har tidligere mast om at klubben må få orden på økonomien, og denne gang ser det ut til at ledelsen har satt tæring foran næring. Hvordan stemningen blir etter halvspilt sesong om det blir like blytungt som det nå ser ut til å bli, kan man saktens spekulere i. Hva gjør styret om laget ligger sist på tabellen og publikumstallet beveger seg nærmere 2- enn 3000?

Nå består spenningen i hvorvidt TIL signerer Trond Olsen. Sånn rent bortsett fra at Olsen er så forhatt på Alfheim at godgutter som Bernt Hulsker og Magne Hoseth fremstår som publikumsfavoritter i sammenligning, snakker vi om en 35 år gammel ving som ikke klarte å spille seg til fast plass på Sogndal. I situasjonen Tromsø IL befinner seg i, har klubben antakelig like mye bruk for Trond Olsen som Trygve Slagsvold Vedum har for hårstrikk. Er Trond Olsen svaret, er det jammen ikke godt å vite hva spørsmålet er.

Fotballhistorien er heldigvis full av eksempler på dårlige sesongoppkjøringer som har blitt gode sesonger. Fotball er ikke matematikk, og et forsvar som lekker kan bli potte tett over natten. En spiss med måltørke kan plutselig begynne å bøtte inn mål. Et lag som har tapt fem treningskamper på rad, kan havne på øvre halvdel. Det skjer riktignok ikke ofte, men større undre har skjedd før.

Leicester har for eksempel vunnet Premier League. Hellas har vunnet EM. Donald Trump er president i USA. Og en fyr fra Nasaret gikk visstnok på vannet for et par tusen år siden.

Og TIL kan berge plassen i 2019.