I en årrekke har kommunen hatt et kunstig høyt forbruk, hvor pengestrømmen ut har vært langt større enn den som kommer inn. Slik kan man ikke fortsette inn i evigheten, og etter flere år med overforbruk har vi nå en økonomisk mørketid i vente i kommunen. For som vi alle vet:

Tromsø kommune er i en alvorlig økonomisk situasjon.

Varianter av setningen over har pressefolk, byråkrater og politikere gjentatt i en årrekke. Derfor har administrasjonen foreslått kutt, mens politikerne likevel steilt har sagt nei. Verken drift eller investeringer har blitt redusert, vi er da en by i vekst, må vite! Nøkternhet har vært for fremmedord å regne i Tromsø-politikken.

Politikerne, uansett partitilhørighet, kan takke seg sjøl for situasjonen. De må gjerne skylde på administrasjonen for ikke å levere på vedtakene deres, men det er kommunestyret som til sist er ansvarlig. De har brukt mer penger enn de har, over lang tid, og ikke vært villig til å gjøre upopulære kutt.

Man kan si positive ting om Kristin Røymos (Ap) periode som øverste leder i kommunen. Hun var en inkluderende og raus ordfører for byen, men hennes ledelse av økonomien var en komplett fiasko. Det er på ingen måte hennes ansvar alene, og hun kom inn i en kultur for overforbruk, men som øverste leder står man likevel ansvarlig for ikke å ha tatt de nødvendige oppgjørene i hennes tid som ordfører.

Ved å øke eiendomsskatten klarte Ap, SV og Rødt forrige periode å bygge opp en sårt tiltrengt bufferkonto, et disposisjonsfond på 200 millioner kroner. Det hadde sannelig kommet godt med nå. Men i valgåret 2019 tømte de fondet for å slippe å gjøre upopulære kutt før valget, nøyaktig det samme de kritiserte sine borgerlige forgjengere for å ha gjort i 2015.

Alt er likevel ikke galt i Tromsø-politikken. Den nye ledelsen på rådhuset, under SV, Sp, Ap og MDG fortjener også ros. De forsøker seg ikke med noen lettvinte løsninger eller på noen åpenbart urealistiske innsparinger som å budsjettere med reduksjon i sykefravær eller andre fiksfakserier som har vært forsøkt tidligere. Én krone inn, er én krone ut. Det er nye toner fra politisk ledelse på rådhuset. Ære være dem for det.

Det må kuttes i kommunens driftsbudsjett. Det er ikke bare å reversere upopulære kutt for å få folkeviljen på sitt lag igjen, slik som tidligere. For det er ingen plass å hente pengene fra. Derfor er en rekke av de upopulære kuttene strengt nødvendige, sjøl om det kunne blitt langt mindre drastisk om politikerne hadde tatt ansvar tidligere.

Men politikerne gjør det ikke enkelt å ha forståelse eller sympati med deres opprydningsprosjekt når de kutter på skole, oppvekst og barnevern. Skolesektoren har disiplinert holdt seg til sine stramme tildelte økonomiske rammer. Da fremstår det uforståelig at det er de som må betale prisen for merforbruk i helse- og omsorgssektoren.

Onsdag fikk byens politikere sine egne argumenter fra valgkampen og valgprogram i retur fra over tre tusen opprørte, streikende elever på Stortorget.

«Gi oss tilbake pengene til skole og lærere, hvis ikke blir vi idioter», var beskjeden fra elevene, etter at kommunen har kuttet 40 millioner fra skolesektoren for neste skoleår. Det er vanskelig å være uenig med elevene. Men skal de få midlene tilbake, må det enda hardere kutt andre plasser i kommunen.

Da holder det ikke å kun forlange mer penger til gode formål, det må samtidig pekes på plasser å hente penger fra.

Man må gjerne avfeie det som populisme, men det tar seg dårlig ut når politikerne i det ene øyeblikket oppretter et svindyrt kunstfond på 22 millioner over tre år og ansetter en egen kunstrådgiver til å forvalte fondet – samtidig som det angivelig skal være ansettelsesstopp i kommunen og lærere sies opp.

Trenger kommunen å bruke hele fem millioner til utsmykking av kommunale bygg i 2020, slik det er budsjettert med, samtidig som elevene får mindre oppfølging?

Kommunen er forpliktet gjennom lov å bruke en viss andel av investeringsmidler på kunst og utsmykning, vil noen helt korrekt innvende. Men når barnevernet samtidig bryter loven og frister grunnet for knappe midler og det samme kan skje for skolen neste år, bør det være enkelt å peke på hvilket lovverk det er viktigst å følge først.

Tromsø kommune bruker også dobbelt så mye på utsmykking som loven krever – en hel prosent av alle investeringer til bygg, anlegg og uteområder, istedenfor 0,5 prosent som er lovens minstekrav. Kultur er viktig, det er et offentlig ansvar, og vi bør bruke penger på det. Men lærere er viktigere.

Trenger man inspirasjon til øvrige innsparinger, kan kommunale kommunikasjonsstaber og prosjekter til en verdi av flere millioner kroner på å gjøre Tromsø til en «Arktisk hovedstad», samt penger på et nordnorsk lobbykontor i Brussel være andre steder å starte.

Stadig flere politikere forlanger også at det må kuttes i sentraladministrasjonen på rådhuset. Det ble vedtatt innsparinger i sommer om at administrasjonen skulle slankes med fem prosent, tilsvarende vel 10 millioner kroner.

Det er veldig enkelt å peke på sentraladministrasjonen. Det finnes ingen fakkeltog eller demonstrasjoner for at alle byråkrater, konsulter og rådgivere skal bevare stillingene sine. Men kutt i sentraladministrasjon vil også få konsekvenser. Det vil bety lengre saksbehandlingstid og at det kan ta lengre tid å gjennomføre visse politiske vedtak. Likevel er det nå tvingende nødvendig.

Viktigst er det uansett å kutte i pleie- og omsorgssektoren, hvor overforbruket er størst. Det er lettere sagt enn gjort. De ansatte føler allerede at de jobber med trange rammer. Kutt kommer også her til å bli upopulært, men Tromsøs befolkning har nå sett alternativet.

Lykkes ikke politikerne med å ta ned kostnadene, må elevene i byen belage seg på hyppige demonstrasjoner, i takt med at helse- og omsorg spiser stadig større del av midlene til barn og unge.

«Dokker ødelegger vårs utdanning, og det er faktisk ikke greit, for det er vi som skal arve denne byen her!», sa en fyrt elev til Benjamin Arvola Notkevich (SV), under gårsdagens Nordnytt-sending fra skolestreiken.

Men dersom kommunens styres slik den har blitt gjort de siste 20 årene, blir det ikke så mye igjen for ungdommene å arve. Og med tanke på hvor opprivende arvestrider kan være, blir det i hvert fall ett mindre problem for Vår Herres framtid å tenke på.