Da det i 2006 ble lagt om fra naturgress til kunstgress på Alfheim, var det som om framtiden var kommet til byen. Nå var det ikke måte på hvor fantastisk alt skulle bli. Ikke noe mer styr med å få naturgresset klar om våren, eller slite med å få banen i vater hvis det var dårlig vær på høsten. «Europas beste kunstgress» skulle komme på Alfheim.

16 år senere vet vi bedre. Kunstgresset har blitt byttet ut ved en rekke anledninger, og har vært mer til frustrasjon enn til glede. Et utall spillere har fått skader som en konsekvens av at de trener på kunstgresset. Antallet bestilte timer hos lege og fysioterapeut er tilsvarende høyt. Like forutsigbart som at vi går mot midnattssol på våren i Tromsø, er klagene fra TILs A-lagsspillere på hvor mye skadet de blir på grunn av underlaget de spiller på.

Debatten om naturgress eller kunstgress kommer opp med jevne mellomrom. Sist tidligere denne uka da landslagssjef Ståle Solbakken hadde en fire minutter lang tirade mot norske klubber, trenere og journalister, fordi naturgress omtrent ikke snakkes om. Vi som spiller på kunstgress i Norge driver med en annen idrett enn resten av verden, er Solbakkens budskap.

Han nevnte Tromsø og Bodø spesielt med sine «klimatiske utfordringer», men poengterte at det finnes gresstyper som bedre tåler det nordnorske været. Det må nemlig ikke være tvil. Ståle har helt rett. Du finner et fåtall spillere eller trener som velger bort naturgress. Spillerorganisasjonen Niso spurte en rekke spillere i Eliteserien i 2021. 77,9 prosent – altså nesten fire av fem – ville foretrekke naturgress.

Alle som har prøvd begge deler kjenner forskjellen, men en TIL-spiller jeg snakket med ga et innblikk i hvorfor forskjellen er så stor. Evnen til å hente seg inn, måten å slå pasninger på og hvordan man timer taklinger er tre sentrale punkter.

Her kunne jeg lagt inn en emosjonell sekvens om hvor fint det var å dra på Alfheim på 1990-tallet, der naturgress var den naturligste ting i verden. Hvordan gresslukta i det du gikk inn på Store Stå var et like fast vårtegn som at Skarven fylles opp av tromsøværinger på den første ordentlige soldagen. I stedet tok jeg en telefon til Atle Sørensen, som var banemester på Alfheim fra 2000 til 2005, de siste årene TIL hadde naturgress der oppe, for å høre hva det egentlig innebærer.

Han forteller at det totalt sett ble brukt cirka ett årsverk på å holde naturgresset i drift. Den gangen var de nemlig to stykker som fungerte som banemester og vaktmester på Alfheim. Etter at det ble sydd inn plastfiber hver femte centimeter under naturgresset i 1999, noe som fungerte som en armering, var det mye enklere å holde det i drift. Kostnadene på gjødsel og gressfrø lå på rundt 100.000 kroner i året for banen som ved et par anledninger i uoffisielle kåringer ble kåret til Norges beste.

Banemesteren tror det ville vært enda enklere å vedlikeholde naturgress i dag, ettersom man nå har muligheten til å bruke lysbehandling over banen, der man tidligere kun la over et hvitt plastdekke. Og at det var uproblematisk å åpne banen i god tid før påske.

«Vi vet hvor vi bor» er argumentasjonen mot å endre fra kunstgress til naturgress. Likevel klarte TIL i over 40 år å drive på naturgress, og samtidig være konkurransedyktig. Jeg forstår, som alle andre, at det finnes utfordringer med naturgress.

Spesielt i Tromsø, der det ikke bare er det klimatiske som er «problemet». For hvor skal alle de andre brukerne av Alfheim gjøres av, hvis det kun er TILs herrelag, samt damelaget til TIL 2020, som skal bruke banen til kamp og noen treninger?

Dette går inn i en større diskusjon som har fått et oppsving i byen den siste tiden. Om det faktum at Tromsø ikke har en innendørs elleverhall for fotball. Og at innendørsidretter i praksis går for lut og kaldt vann gjennom å måtte drive i den forfalne Tromsøhallen.

Noen vil sikkert, i lys av det, påpeke at det er helt vanvittig å melde at TIL skal spille på naturgress, fordi vi har langt viktigere ting å ta tak i her i Tromsø.

Jeg ser dette helt annerledes. Tromsø trenger haller, både til fotball og innendørsidretter. Men jeg mener det samtidig vil være feil å tro at vi ikke kan tenke annerledes rundt TILs hovedarena, og bruken av den.

Etter at TIL la kunstgress er banen blitt allemannseie, på den måten at en rekke lag, både i TIL og utenfor trener der. Det er ikke lenger noe spesielt med å komme dit å spille for en 19-åring som skal debutere på A-laget. Han har tross alt trent der hver dag siden han var 12 år.

Slik har vi, nærmest bevisst, valgt å ha det i Tromsø. Konsekvensen er at det ikke er noe spesielt å gå ut på Alfheim som ny TIL-spiller. Det er ingen terskel å trå over, når du som debutant på en regnfull tirsdagkveld har forbannet deg over balsfjordvinden, samtidig som du leter etter en ball du skjøt langt over sørmålet.

Du finner ikke en nøyaktig sum på hva det koster å drive en kunstgressbane, pluss hva prisen er for å skifte det etter hver tredje sesong, som er realiteten ettersom Alfheim i dag brukes «døgnet rundt» og slites ut som følge av det. De løpende kostnadene vil neppe være større, og handler mer om en engangsinvestering av et par nye kunstgressbaner som kan håndtere de som i dag trener der.

Det har seg jo slik at de i Bodø har spilt europacup i vinter, men min påstand er at det ikke har skjedd på grunn av kunstgresset, men på tross av det. Derfor er det ikke noe bevis for at kunstgress må være i bruk her i nord til toppklubbenes A-lag.

Jeg tror det vil gå mange år før TIL får realisert en plan om en egen innendørshall, noe Bodø/Glimt er i full gang med å planlegge. Men i dag finnes teknologi som gjør at det går an å vedlikeholde naturgress også innendørs, skulle det bli en realitet. Så kan en eventuell mindre innendørshall som kretsen planlegger, være reserveløsning hvis det kniper.

I Tromsø er det populært å snakke i store ord om hvor langt framme vi er på enkelte områder, som forskning, helse og turisme. Da Skarphallen sto klar i 1985, som landets første innendørs arena med kunstgress, var den banebrytende i norsk idrettshistorie. Den hadde ikke blitt en realitet uten at noen hadde tenkt mye større enn hva man trodde var mulig.

Samtidig som jeg skriver dette, snør det ironisk nok i Tromsø. Vi vet jo tross alt hvor vi bor. Har det stoppet oss før?