At kommunen hadde evne til å gi bort en tomt til drøyt femti millioner til Odd Fellow i 1984 har virkelig vært tungt å svelge.

Og ja, jeg vet at det var en slags kommunal kultur i forrige århundre at kommunen kunne belastes for millioner på mange forskjellige måter. En av millionærene i byen ble til og med stilt for retten for dette. Han fikk en straff på fire år, bekreftet i høyesterett. To av dem riktignok betinget, for et særlig grovt svindelforsøk.

foto
Spaltist Herman Kristoffersen. Foto: Knut Jenssen

Hva var det slags kultur som rådet grunnen når formannskapet og ordføreren i Tromsø kunne gi bort en eiendom til en privat organisasjon slik man enkelt gjorde det på åtti/nittitallet?

Denne eiendommen skulle være brukt til eldreboliger. Senere er alle disse boligene revet og foreningen har nå videresolgt hele området til PEAB, hvor dagens rådmann kommer fra. Han kan selvsagt ikke lastes for dette. Pengene for salget ble stiftelsen til del. Slik kan man bli badet i millioner for en tomtehandel som hadde en kommunal forhistorie.

Kommunale penger er dyrebare. Noen tror åpenbart at dette er midler en kan tilegne seg på en eller annen måte. Det er store summer som samlet sett kommer inn hvert eneste år. For meg er dette penger som skal gå til nødvendig samfunnsdrift. Et slags spleiselag av dyre skattepenger betalt inn av innbyggere som vil noe med dem. I en kommune er det mange som ikke rår over så mye penger.

Mange er nokså blakke, med andre ord. Likevel betaler de skatt og har en vilje til å hjelpe dem som trenger det mest. Politikernes oppgave er å finne disse, samt å sørge for at disse midlene finner målet sitt. Skattepengene er på den måten et slags fond for solidaritet.

Da ser en tydeligere at disse millionene skulle vært brukt til annet enn til å styrke Odd Fellows kasse. Barn og eldre kunne hatt denne summen for å utvikle tjenestene. Sykehjem og barnehager samt SFO kunne godt brukt disse pengene til tjenestene sine. Kommunale penger er dyrebare på den måten at de bør brukes der de har mest effekt. Ikke til private foreninger som klarer seg selv meget godt.

Nå driver Odd Fellow med såkalte eldreboliger. Ryktet vil ha det til at kommunen ikke får tilgang til noen av de nye boligene som bygges der heller. Man så seg altså i stand til å rasere hele området nedenfor Hvilhaug med mange såkalte eldreboliger for å innkassere disse pengene og holde kommunen langt utenfor.

Pressen, som skulle være en slags vaktbikkje for den kommunale forvaltningen, bryr seg ikke mer om saken. Den er kanskje ikke saftig nok for dem. Formannskapet ble i de dager når man donerte hele dette området til en stiftelse aldri stilt de rette spørsmålene. Hvorfor gjør man dette når penger trengs på mange områder i kommunen? En har omhyggelig latt være å belyse grunnen til at mer enn femti millioner ble gitt bort til en utbygger som nå skal sørge for nye boliger der.

Ser en ikke at dette er lei sak eller skal denne generaltabben bare skrives på sneen slik at våren fjerner det om noen måneder? Eller burde det vært satt ned et utvalg for å forklare oss hvordan dette kunne skje? Femti/seksti millioner til en privat stiftelse uten noen forpliktelser mot kommunen. En gang må det bli satt makt bak kravet om å renske ut av de kommunale skapene. Dette er rådmannens ansvar og politikerne kan ikke slippe unna med tåkeprat og omtrentligheter.

Kommunen skal selv bygge boliger til eldre og andre. En har tatt mål av seg til å endre måten en går inn i et eie av bolig. Alle skal nå få en mulighet til å bygge stein på stein. Da hadde disse pengene kommet godt med. Femti millioner ville hjulpet godt i en boligsektor hvor det er svært vanskelig å finne midlene som skal til for å skape en sosial boligpolitikk en kan vedkjenne seg i Nord-Norges største by.

Det kan være mer i den kommunale driften en burde ta fatt i. Vi ser at innkjøpsavtaler og anskaffelser lider en viss nød. Vi utmerker oss nasjonalt ved dette. Kanskje har alt dette røtter som ligger et stykke tid tilbake da de bemidlete hadde makt her i kommunen og visste hvordan de skulle tilegne seg det kommunale boet.

Kommunen trenger vaktbikkjer mer enn noen gang. Den digitale hverdagen gjør daglig sitt inntog i svake organisasjoner og skaper forvirring om hvordan en skal styre det hele. Vi vet snart ikke hvilket fylke vi er deltakere i lenger. Politikerne kan derfor ikke tillate seg å sovne ved siden av ansvaret sitt for å holde den kommunale skuta på kursen sin. Å styre kommunen er en veldig viktig oppgave som skal komme de mest trengende til gode. Ikke de som allerede har alt en kan ønske seg her i verden.