Man skal være rimelig barbert for alt som ligner empati om man ikke ble beveget av å se «Debatten» på NRK tirsdag denne uka. Aktualitetsflaggskipet til allmennkringkasteren favner bredt, og det er fortjent.

Det som virkelig er bra med dette programmet er når de slipper til menneskene politikken handler om, og ikke bare de som styrer politikken eller de privilegerte av oss som kommenterer det fra trygge og bemidlede liv i redaktørstoler. I nevnte program hadde programleder Fredrik Solvang invitert tre tøffe damer som alle stod frem og ga ansikt til noen av skyggesidene i verdens rikeste land.

Det kunne blitt grafsende og spekulativt, men det ble heller et både verdig og respektfullt møte med noen av de mange som sliter med å fylle livet med annet et gjennomgående strev for å overleve. Det var heller ikke et snev av krokodilletårer fra en synlig beveget Solvang, da han tidlig i programmet leste opp tall fra Frelsesarmeen, tall som forteller om en kraftig økning i husstander som oppsøker deres stasjoner for matutdeling.

Ut fra det som Frelsesarmeen, trist nok, regner som normalt, leste han opp deres bedrøvelige tall. På Hamar har det vært en økning på 65 prosent. I Tromsø 86 prosent. I Stavanger, Oslo, Farsund og Tvedestrand 100 prosent. I Moss og Trondheim alarmerende 350 prosents økning. Og det er altså verdt å gjenta at det er økninger fra det som regnes som «normalt».

De kjappe intervjuene Solvang gjorde med hver og én av dem var viktige påminnelser om at det ikke bare er milliardærer som har det tungt i landet for tiden. Dere vet, de som har så mye penger ervervet på å bruke fellesskapets ressurser at de blir fattige av det, så fattige at de bare må ta med seg pengene sine og flytte til Sveits for ikke å drukne i næringssorg.

Kontrastene fra de tre standhaftige damene som stod der rakrygget og fortalte, på krona, hvor store utfordringer de har med å få endene til å møtes, kunne knapt vært grellere enn den høylytte og skamløse sutringen vi i de siste ukene har vært bombardert med fra mange av Norges aller rikeste.

Når det gjelder havbruksnæringen, er det viktig ikke å skjære alle over én kam. Bransjen består også av hardtarbeidende aktører som har satset tungt og fått betalt for det, slik det skal være. Mange av dem har også sørget for sysselsetting og vekst i utkantkommuner langs kysten vår, fra Vestlandet og nordover.

Da er det noe ganske annet med gjengen som soper inn milliarder på egen bok, og som i respons på et utkast til høring om innføring av en grunnrenteskatt svarer med enten å slenge sine ansatte under bussen ved å permittere dem, eller å flytte pengene sine til et skatteparadis helt uten kyststripe.

Torsdag ettermiddag avlyste til og med de fem største oppdrettsselskapene et møte med regjeringen. De er vant til å avluse der i gården, men å avlyse et møte med den parten de er uenig i, som attpåtil setter premissene for næringen deres, er neppe egnet til å bedre bransjens omdømme i befolkningen.

Inntrykket av en selvrettferdig, furten og forsmådd konstellasjon rikinger blir vanskelig å vri seg unna nå. Tenk om de hadde hatt en kommunikasjonsrådgiver eller hundre der i gården, så mye klokere de hadde oppført seg i offentligheten.

Det er ikke bare de som har gjort seg søkkrike på oppdrettslaks som har emigrert fra dette grufulle skattehelvetet av et land. I det heller tvilsomme onkel Skrue-selskapet finner vi også IT-gründere, eiendomsspekulanter, eks-TV-pianister, barnehageeiere, matvarearvinger, og – nær sagt selvsagt – skattenomaden og den én gang folkekjære skiløperen Bjørn Dæhlie.

De siste tallene jeg så var at 15-20 rikinger hadde flyttet formuene sine ut av landet bare i høst. Andre har fra før pælmet det norske passet og byttet ut flagget på balkongen med det kypriotiske, det amerikanske eller det canadiske. Vi får håpe de har fått nattesøvnen tilbake, hvor de kan drømme søtt med champagnesprudlende dialoger på et nytt språk.

Felles for denne gjengen er at de alle har råd og tilgang til parader av villige kommunikasjonsrådgivere og lobbyister som fører sakene for dem i mediene, der de kan utbrodere videre hvor beinhardt det er å være rik. Står du øverst på stigen, godt hevet over de andre, er det alltid lettest å bli sett og hørt når du hulker og brøler din nød.

De har dessuten drevne og drillede sekretærer og rådgivere til å ta seg av komplekse papirer og skjemaer hos Nav, med et språk som er så komplisert at systemet selv ikke alltid skjønner det, der feilbehandlinger og feiltolkninger av regler har sendt uskyldige folk i fengsel.

De som lever på eller under eksistensminimum har ikke denne muligheten. De har ikke engang fritidsboliger de kan remje til staten at de trenger strømstøtte til, for å få finansiert ny dyrtid på oppvarming av de brosteinbelagte gårdsplassene på hytta.

Jeg lurer på hva alle disse tenker når de ser alenemoren Renate Søderlund stå på «Debatten» og med skjelvende stemme fortelle at hun én dag i uka ligger under et pledd og bare unner seg to brødskiver å spise, for at datteren hennes ikke skal lide mer enn hun må. Renate har i hvert fall ingen grunn til å skamme seg. Tvert imot. Hun burde heller være en kandidat til å bli et av «årets navn», for å ha mot til å gi denne delen av det litt bortglemte Norge et ansikt.

De som bare stikker til utlandet med de enorme formuene sine, trenger ikke engang å si noen verdens ting til mediene. De bruker, enn si misbruker, bare smutthull i lovverket og renner av gårde til paradiser som lar dem fylle foret i jakkene sine ytterligere.

Da er det langt verre med våre egne myndigheter, de som bestemmer. Når «Debatten» inviterer representanter fra regjeringen til å debattere situasjonen til dem som ikke engang har midler nok til å regnes inn under den loslitte betegnelsen «vanlige folk», er det altså ingen som har tid til å stille opp. Ingen fra Senterpartiet. Ingen fra Arbeiderpartiet.

Det vakte selvsagt harme, vantro og hoderysting fra folk. Med rette. Først dagen etterpå skjønte de at dette var litt dumt, og da stod flere av dem frem og innrømte at nå så de at dette ikke var særlig smart. Bare Arbeiderpartiet alene har et kommunikasjonsapparat som teller flere ansatte enn det noen av de aller største mediehusene har ansatt i sine politiske redaksjoner. Og de lar altså være å møte menneskene som lider nød på deres vakt.

Jeg vet ikke om det skyldes arroganse eller uvitenhet, eller en tragikomisk kombinasjon av begge deler, og jeg vet sannelig ikke hva jeg synes er verst, ikke minst siden dette er politiske partier i fritt fall på meningsmålingene.

Det er heller ingen grunn til å tro at situasjonen for Renate eller andre i samme situasjon hadde vært bedre med den forrige regjeringen, men de kan altså bare sitte rolig i båten og la stemmefisken svømme rett inn i armene på dem. Uten å si ett ord. Haakon Lie må rotere i grava.

De rikeste stikker av for at de ikke er nok rik. De minst bemidlede står frem i nasjonale debatter og ryster det øvrige folket med beretninger om en hverdag de færreste av oss dveler nevneverdig ved til daglig. Samtidig hoper køene seg opp foran Frelsesarmeen og hos veldedighetsorganisasjoner. Og myndighetene skjønner ingenting og gjemmer seg når driten treffer vifta.

Dette er Norge ved inngangen til advent i 2022. Situasjonen er helt vrengt.