Det er forstemmende å lese intervjuet med Tone Marie Myklevoll som hevder at «En tunnel til Kvaløya løser egentlig ingen av trafikkproblemene vi sliter med». Det er som om hun ikke har andre problemer i trafikken enn de som befinner seg innenfor «Sone 1» på Tromsøya.
Men hadde bilistene fredag ettermiddag hatt en tunnel som kunne brakt dem i sikkerhet på Kvaløya, så de kunne kommet hjem til familien til helga, ville det løst et fem timers problem for dem. Dette dreide seg om flere hundre om ikke tusen som ble rammet.
I tillegg til denne forsømmelsen av Kvaløya, har Myklevoll gått i bresjen for å pålegge distriktene en bompengeavgift som rammer dem ekstra hardt. Denne ågerrenten er det mest usosiale vedtak som har blitt innført i kommunen så lenge jeg kan minnes. Den eneste kommentaren jeg hører fra kommunen er at de føler med de dårlig bemidlede som ikke har råd til å bo på Tromsøya.
Jeg undrer meg over hva Myklevoll vet om sitt ansvarsområde. På Kvaløya og Hillesøy er det en rekke fiskebedrifter og andre bedrifter som er påtvunget økte produksjonsutgifter med flere titalls tusen per måned, og dét for å kjøre på de elendigste veier i kommunen. Veien til fiskebruket i Tromvika er nok å nevne. Disse bedriftene bringer mat og varer til torgs og skatt til kommunekassen.
Det mest usosiale og hyklerske ved hele bompengeprosjektet er at avgiftene som distriktene må betale, skal benyttes til forbedring av sykkelveier, fortauer og skoleveier på Tromsøya, og ikke ett øre til å forbedre forholdene i distriktene hvor for eksempel mangel på leskur for å beskytte skolebarna skriker en i øyet.
Jo oftere jeg tenker på dette, minner Tromsø kommune meg mer og mer om en strofe i Johan Herman Wessels dikt «Herremannen»: «Jeg sued´ mine Bønder ud, Og deres Suk ei høre vilde. Og det er ilde, Ei Bønders Suk at høre ville.»