Ja, vi vet hvor vi bor. Vi forventer ikke lyse netter, palmer som blafrer svakt i fønvinden fra Balsfjord og tropenetter – i januar. Ikke i februar, mars eller april heller. Vi vet jo hvor vi bor, men de greiene du har levert til oss i nord etter nyttår har for lengst bikket over. Det startet muligens som et lite pek, der du i ertekrok-humør ville tøyse og tulle litt med oss, men nå har det gått over i ren og skjær ondskap. Og nå begynner det å bli personlig.

For det er du som er problemet, din ondskapsfulle værpsykopat, der du sitter i kontrollrommet på Vervarslinga på toppen av Tromsøya og drar i spaker, trykker på knapper og gjør ditt ytterste for å gjøre livene våre meningsløse og mistrøstige. Og det hele er bare så gjennomført kjipt.

Først gir du oss en fin start på nyåret, med opptil flere dager på rad der nordlys speilet seg i havet på så spektakulært vis at alle de hvinende, kinesiske turistene i byen filmet så mye at serveren til TikTok holdt på å knele. Selv de som er født her og har bodd her i flere tiår lot seg imponere. Men det var selvsagt bare ei jævla luremus, et judaskyss og en teaser for å gjøre nedturen desto større. Siden har det nemlig ikke vært til å holde ut.

Været i år er nemlig skapt av noen med så spaltet personlighet at det er fristende å sette strøm i grava på Sigmund Freud for å vekke ham til live og få ham til å finne ut hvor denne pure ondskapen kommer fra. Det finnes dårlig vær og det finnes klær, men det kan da virkelig ikke være meningen at man på én og samme dag må ha på seg både parkas, regnjakke, anorakk, slalåmbriller, dunjakke, solbriller, T-skjorte, kondomdress, joggesko, truger, ski, dongeri, kjole og dress?

For sånn har det vært. Bare det å gå ut etter posten har vært en prosess som starter allerede kvelden før med å pugge alle sjø- og fjellvettreglene, og som alene har utløst opptil flere egenmeldinger hos den enkelte av oss.

Når man så har meldt fra til familien hvor man skulle gå (altså hente posten), tilpasset turen etter evne og forhold (en sekk full av klær og skotøy for alle potensielle endringer, og samtlige poser med alle variantene av Drytech-mat), klamret seg til kart og kompass og Google Earth og gravd seg ned i tide, har det like fullt vært et sant helvete å gjennomføre, for ikke å glemme de gangene man har måttet vendt i tide og blitt tvunget til å snu (jo, det er en skam når man «bare» henter posten).

Enkelte dager har man måttet iføre seg redningsvest og lagt på svøm til bussholdeplassen, for så å spenne på seg skøytene for samme distanse etter endt arbeidsdag. Kveldsturen samme dag ble gjerne utført med truger på føttene. Barn har gått for lut og iskaldt sørpevann for at man ikke har maktet å hogge seg vei gjennom isen til butikken utpå kveldingen. Barnehager og skoler har forsvunnet i havet, som nymotens versjoner av Canopus og Herakleion.

Hvor kommer all denne blinde ondskapen din fra? Ikke bare er du infam og utspekulert, der du sitter og hånflirer i kontrollrommet; koffeinspeeda og siklende sinnssyk mens assistentene dine sitter på kne og ler hjerterått mens de slår seg på lårene, som om du var ei blanding av Elvis, John Cleese og Gud for dem. Men for oss er du den skinnbarlige Satan. Vær- Satan.

Derfor kniser og hikster du nedlatende, og sender ut pressemeldinger om «klimakrise», mens du drar opp og ned i spaken med påskriften «Full fettling», slik en sukkerstinn unge i barnebursdag behandler joysticken på et dataspill. «Vi må vente oss regnfulle vintre», skriver du tørt, mens du i øyeblikket etterpå lar det lave ned snøfiller større enn vognene på Fjellheisen. Og bare timer etter vi har snømåket på oss brokk, prolaps og ryggproblem av quasimodoiske proporsjoner, og motoren på snøfreseren har kollapset, lar du det regne småsei, som gjør hele måkejobben like før totalt unødvendig.

Klimakrise opp i det arktiske rævholet ditt. Vi vet hvor vi bor, og vi vet hva dette er. Det er ikke klimakrise, men bare din hensynsløse og empatifattige higen etter nye rekorder, for å få oppmerksomhet. Mens søringene har blitt tildelt varme somre og tidlig vår, har du, som et sjofelt yin-yang-prosjekt, heller gitt oss her oppe jævlige somre og enda jævligere vintre. For du vil ha rekorder.

Fuckings rekorder! Galskapen begynte da du etter et utagerende julebord på landsmøtet hos Meteorologisk institutt i 1996, stilte deg oppå bordet, med slipset rundt panna og utbasunerte at 1997 skulle bli rekordår i Tromsø, som ble året da den famøse snørekorden holdt på å kvele alt som var av liv i kommunen vår. Vidar Theisen og Kristen Gislefoss var begge irrgrønne av misunnelse. Siri Kalvig ble suicidal. Eli Kari Gjengedal og Elin Tvedt ble langtidssykemeldt. Du og dine kolleger på toppen av Tromsøya lå og rullet på gulvet i en dam av tårer fra frenetisk latterkrampe. Og siden har dere elsket rekorder.

«Verste julevær siden Henry Rudi skjøt sin første isbjørn. Kaldeste juli siden Gunnar Wilhelmsen tjente sin første tiøring. Våteste august siden TIL vant tre hjemmekamper på rad. Latterligste juni siden Arthur Arntzen fortalte sin første vits. Trasigste olsok siden Tore Hund yppet til bråk i 1030. Mest nedbørfattige desember siden Peter Wessel Zapffe første gang tenkte på noe tragisk. Største utflod i kommunen siden SpareBank 1 Nord-Norges legendariske firmafest under depresjonen. Kjipeste februar siden _________ (fyll inn noe jævlig selv!)».

Rekordene har stått i endeløse kolonnekøer.

Det er nok nå. Point taken. Vi vet du liker rekorder. Men vi hater rekorder. Gud, som vi hater værrekorder. Men altså ikke du og dere. Kontoret ditt er sikkert nedlesset av diverse interne utmerkelser; der pokaler, diplomer og laurbærkranser som bekrefter all ondskapen du har kastet over oss de siste årene henger overalt i rommet.

Så du kan sette deg på en elsykkel, med bærerne fullastet med rekorder og sykle rett inn til den innerste sirkelen i helvete. For din del er forhåpentligvis helvete iskaldt, med halvannen meter sklætt og sludd og sørpe full av salt og strøsand. Og kø på veiene. Og busser fulle av søkkvåte og morrasure studenter. Måtte du få fotsopp og såre rævballer på turen.

Hadde det nå bare vært vi som bor her du rammet, din kødd, da kunne vi levd med det, men du tar med deg alle andre i dragsuget. Turister som har reist halve jorda rundt for å få se nordlys og dra på kvalsafari har ikke opplevd noe mer eksotisk enn å se masse skyer og snø og regn, og spise Mydlandpølsa i balsfjordvindsludd og dra ut med båt i storm, bare for å rikosjettspy og snu, på kortturer der de ikke engang har fått sett ei nise.

De heldigste fikk tatt et par bilder av noen forfrosne byduer utenfor Nerstranda. Forretningsfolk har blitt værfast, meteorologfast, og har måttet oppholde seg i byen i flere uker, som med dagens hotellpriser utgjør et innhogg i egen økonomi på flere hundre tusen (for å bo i ei slitt rorbu i Buvika).

Og da har vi ikke engang nevnt de trafikale problemene. Busser, semitrailere, elbiler og dieselpickuper har låst av alt av veier, som et sinnssykt Tetris-spill, der du garantert har gjennomført alt ned til minste detalj. Hvor mange fotgjengere og syklister som har blåst på havet og aldri kommet til rette er fælt å tenke på. Vi sliter nok med elendig befolkningsvekst fra før av, for svingende! Og snart stenger tunnelene på øya. Vi kan kjenne eimen av sikkelet som renner ut av den flåkjefta meteorologmunnen din.

Vi som jobber i media vet at du hater – HATER – når vi skriver at dere «spår» været». Da får vi sinte telefoner og sarkastiske kommentarer fra deg. «Vi sitter ikke med krystallkula», sier du da spydig. Og vi hater å innrømme det, men du har selvsagt rett, det kan vi trygt slå fast. Det er faktisk så langt fra sannheten som man kan komme. Det er ingen spådommer her i gården. Alt er nøye planlagt. Ned i hver minste detalj.

Som om ikke tingenes iboende jævelskap var ille nok, bestemte du deg for å dra ekstra på denne uka. Mens vi i Tromsø vasset i sludd, snø, regn og motvind i alle retninger, bestemte du deg for, av alle ting i hele verden, å gi nordlys til Sør- og Østlandet. Plutselig var sosiale medier fulle av bilder sørfra med så mye nordlys som de ikke engang har sett på Hekkingen fyr med fleinsopp i årene. Nordlys i fuckings Stavanger? I Oslo? I Kristiansand? Du strødde rundt deg, mens vi satt forblåste og så opp på en svart himmel.

Er ingenting hellig lenger? Åpenbart ikke! Og dette var dråpen. Vi skal nemlig ikke tåle så inderlig vel den urett som rammer oss selv og vårt selvbilde. For hva blir det neste? At det blir mørketid her på sankthansaften mens de bader i midnattssol på Grünerløkka? Din ondskap kjenner visst ingen grenser.

Husk at vi ikke bare vet hvor vi bor. Vi vet også hvor du bor. For å si det på den måten.

Herre gi oss styrke og ha miskunn, for dette har vi ikke fortjent. La oss slippe mer av denne gjennomførte ondskapen.

Og, kjære meteorolog, vi er jo egentlig så himla glad i deg. Ingen gir oss så mange og så gode nyheter som deg. Du er navet i strømmen av hendelsesnyheter og nyheter som opptar folk. Den man elsker tukter man, og vi elsker deg jo helt intenst, innerst inne. Vi er bare slitne og trenger litt stabilitet. Er ei uke med deilig og kaldt vintervær for mye å forlange nå? Og litt vår i mai, kanskje? Og litt færre rekorder?

Vær så snill. Med masse sukker på. Ha ei skikkelig, skikkelig fin helg, du snille meteorolog. Vi liter på deg nå. Koz og klemz fra oss alle sammen.