Tromsø var byen hvor det moderne kirkeasylet startet, da Elverhøy kirke åpnet dørene for kosovoalbanske flyktninger i februar 1993. Etter hvert var det cirka 700 kirkeasylanter i 140 kirker og bedehus over hele landet. Nesten alle kirker i Tromsø sentrum har hatt asylanter, flere av dem mange ganger; Domkirken, Elverhøy, Grønnåsen, Tromsdalen, Den katolske kirke, Metodistkirken, Baptistkirken og Apostolisk tro.
Mange mennesker i Tromsø har skjult flyktninger eller asylsøkere. Motstanden mot asyl- og flyktningpolitikken Norge fører, har vært protestert mot i en rekke demonstrasjoner og fakkeltog og gjennom appeller, gudstjenester og leserinnlegg.
Støttegruppa i Tromsø har hjulpet flere titalls flyktninger og asylsøkere til å få oppholdstillatelse, også gjennom rettsvesenet. Hundretusener av kroner er samlet inn, og mange saker vinnes. Mange har fått opphold, ikke minst fordi myndighetene forbausende ofte gjør feil. I fjor tapte Utlendingsnemnda (UNE) nesten halvparten av alle sakene sine som ble behandlet i norske domstoler. Generalsekretær i Advokatforeningen, Merete Smith, mener ifølge VG at dette er «svært problematisk».
Arbeid for flyktninger og asylsøkere er slett ikke bare et engasjement for de som tilhører venstresida av politikken. Tvert imot: Jeg husker godt henvendelsen på telefon for en del år siden: Om jeg kunne skjule en flyktning en uke? Noe overraska tok jeg imot en kjent forretningsmann godt planta i Høyre som rulla inn på gårdsplassen i en Mercedes med en tall- og bokstavkombinasjon jeg bare hadde lest om i bilblader, om jeg hadde hatt interesse for slikt. Ut vaklet – la oss kalle ham Achmed. Samvittighet og sosialt engasjement er selvsagt ikke forbeholdt én side av politikken.
Humanister og kristne, sosialister og høyrefolk, fagforeninger og muslimer og en rekke organisasjoner og enkeltpersoner har stått sammen i dette engasjementet i byen.
Flere ordførere har vært svært modige og tydelige i sine uttalelser, ofte i direkte motstrid med sine partiers offisielle politikk. Selv husker jeg, som det var i går, høyreordfører, Jens Johan Hjorts tøffe, personlige og sterke tale for å gi tolvåringen Yalda opphold. Han sto på, sammen med mange andre, og i 2014 snudde UNE.
La meg tilføye at det i praksis er svært liten forskjell på Arbeiderparti- eller Høyre-dominerte regjeringers asyl- og flyktningpolitikk. Det er generelt i Norge en knallhard linje, i motsetning til hva mange tenker. Den er til dels mye tøffere enn i våre naboland. For noen år siden skrev den LO-baserte Fellesorganisasjonen (FO) at Norge hadde den strengeste asyl- og flyktningpolitikken i Europa. «Skammelig» var karakteristikken. I dag er det nok land som har en enda strengere politikk enn Norge. Med unntak av Europas generøse behandling av ukrainske flyktninger blir politikken stadig strengere.
Dette tydeliggjøres akkurat nå ved at myndighetene ikke gir asyl til afghanske kvinner. Som kjent overtok det ekstremt kvinnefiendtlige Taliban styringen av Afghanistan i august 2021. Amnesty International sa rett ut allerede forrige sommer at Taliban ødelegger livene til kvinner og jenter.
Ifølge FN er Afghanistan verdens mest kvinneundertrykkende land, og i januar ble nyheten sluppet om at EUs asylbyrå mener alle afghanske kvinner har rett til beskyttelse i Europa. Talibans implementering av sharia gjør at kvinner og jenter risikerer å bli forfulgt bare ved å være kvinner. Derfor kvalifiserer det å være kvinne i seg selv til flyktningstatus.
Sverige og Danmark følger dette og gir kvinner opphold. Men Norge har ikke endret praksis. Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl skrev blant annet følgende til avisa Vårt Land for noen dager siden: «Jeg ser det ikke som aktuelt å gi beskyttelse til kvinner fra Afghanistan på generelt grunnlag nå». Med denne kvinnefiendtlige uttalelsen tror jeg det gikk et grøss gjennom det humanitære Tromsø.
Er det mulig? Skal Norge sette seg helt bakerst i klassen sammen med subben av småfascistiske, fremmedfiendtlige europeiske land? Frykter Mehl at millioner av afghanske kvinner vil komme til Norge? Alle vet at det så å si er umulig å komme i posisjon til å søke om flyktningstatus. Her i landet er det 260 søknader som ligger på bordet for behandling hos Utlendingsdirektoratet (UDI). Vil Mehl sende dem tilbake?
Jeg er stolt av å bo i Tromsø. Mange står opp for flyktninger og asylsøkere. Det er skapt flotte arenaer som skaper integrering, glede og mangfold, noen av kommunale myndigheter, andre av frivillige organisasjoner. Folk bryr seg. Politikere i Tromsø er ofte samstemte i sin støtte, ikke minst i enkeltsaker.
Maimåneden er i Norge frihetsmåneden framfor alle. La oss, der vi kan, synge ut at afghanske kvinner på flukt må kunne finne en trygg havn, også i Norge og Tromsø.