Anklagen om at motivet er å utnytte «krigsofre i nød» faller jo fullstendig dødt til jorden når det viser seg at forslagsstilleren og den som formulerte og signerte det omtalte «brevet» har flerfoldige år bak seg i aktivt fagforeningsarbeid, også som ansatt i fagforening, og har vært tillitsvalgt på flere arbeidsplasser, og kan dokumentere mer enn 40 års personlig engasjement for flyktninger og asylsøkere, vanskeligstilte og i bistandsarbeid og i antirasistisk arbeid, selv besøkte Ukraina for få år siden og som attpåtil kan dokumentere en forholdsvis tung menneskelig bakgrunn for et personlig engasjementet for flyktninger og krigsofre helt fra barndommen.
Så da var det rett og slett faktisk helt usant at motivet bak var å «utnytte krigsofre». Det er jo dette debatten handler om. Faktisk var det idealisme som lå bak.
Johansen har ikke engang giddet å lese vårt brev til myndighetene. Slå den! Hadde hun lest det så hadde hun ikke gjentatte ganger feilaktig titulert meg som styreleder i Sjømatklyngen Senja, noe jeg aldri har vært og som aldri har vært på tale. Min tittel og min rolle i sjømatklyngen fremgår helt tydelig i brevet. Snakk om å avsløre sitt eget slurv!
Sjømatklyngen Senja fikk kritikk for å styre flyktningstrømmen, nå vil de styre media i tillegg
Det Ina Gravem Johansen har levert er egentlig ikke annet enn en oppsummering av egne fordommer til sine medmennesker. Og det er ikke særlig pent å se på. Og det er ikke særlig hyggelig å bli personlig rammet av det.
Dette handler om at vi ønsker å stille opp for ukrainere som har måttet forlate sitt hjemland, og at vi tror vi har en fin «nøkkel» i vår erfaring. Sjømatnæringa i Senja har fra før et betydelig antall ansatte fra land som enten var tvangsinnlemmet i eller var undertrykket av Sovjetunionen. Vi har alle latt oss ryste i sjelen av den brutale krigen vi følger på TV-skjermen hver dag, og vi har alle som medmennesker et ønske om å kunne bidra.
Når Johansen i sitt svar ramser opp så mye av alt hun misliker ved sjømatnæringa, så kan man selvsagt lett spørre seg om dette for henne handler om et hatforhold til næringa.
Straks etter vårt brev til myndighetene fikk vi svar fra en av de store aktørene som gjør en betydelig innsats for flyktningene. Der står: «takker for deres positive og konstruktive innspill … Dere har helt rett i at i arbeidet med bosetting av flyktninger så er muligheter for arbeid en viktig faktor, sammen med muligheter for utdanning. Igjen takk for konstruktivt innspill!»
Slik møttes altså vårt innspill fra faglig hold, de som har kompetanse og jobber tett på integreringsutfordringene.
Så mener hun at tidspunktet er feil – «bommer på timing». Hva er «riktig timing» for å strekke ut en hånd til flyktninger fra en pågående krig og myndighetene som skal håndtere flyktningkatastrofen, når millioner av fortvilte mennesker flykter hals over hode inn i Ukrainas fattige naboland – og når hjelp haster? Hvor lenge skulle vi vente? Selvsagt måtte vi svare på oppfordringen om dugnad straks. Norske myndigheter melder at vi kan få 100.000 flyktninger, og planlegger for 35.000. Det er en enorm menneskelig katastrofe, uten sidestykke i vår del av verden siden krigen.
Vi var blant de første som rakte opp hånda. Det er jeg veldig stolt over.
Enhver leser skjønner at det skribenten driver med er rent visvas med null faglig innhold. Resten av hennes innlegg er kun billig retorikk.
Johansen går til et voldsomt angrep på selve motivene bak vedtaket – om at det skal handle om å utnytte sårbare krigsofre. Når hun møtes med overveldende dokumentasjon på at hennes monsterfantasier om onde hensikter umulig kan være sanne, så erklærer hun plutselig at det er «helt irrelevant».
Deretter erklærer hun at jeg skyter fra hofta. Det er så man ikke tror hva man leser!
Vi skriver i brevet: «Utsikter til sysselsetting innen bransjer og fagområder der man har en viss kompetanse er trolig meget viktig for flyktningenes velferd». Vårt utgangspunkt er altså flyktningenes velferd!
Når sjømatnæringa strekker ut en hand til ukrainerne og myndighetene, om at vi både har evner og vilje til å stille opp, så gjorde vi selv ikke noe medieutspill av dette. Det var ett kort, felles brev til alle de relevante myndighetene. Hos demagogen Johansen blir dette en «massiv rekrutteringskampanje». Det er jo usant. Det ser ikke ut til å bekymre henne. Men det burde bekymre både redaktører og lesere.
Sjømatklyngen Senja har sagt: I den store oppgaven med å finne jobber, så kan vi hjelpe ukrainerne og norske myndigheter. Dersom ukrainere fra tidligere selv har valgt et yrke innen maritim sektor eller sjømat, så får de her presentert en god mulighet til å beholde yrket sitt, tjene norske lønner og ta del i faglig utvikling i Norges største sjømatkommune, med en moderne sjømatindustri som er verdensledende.
Vet du hva? Det er det rett og slett et anstendig tilbud, en mulighet til en fremtid – og det er helt frivillig. Demagogen Johansen omskriver dette til «å selektere næringsnytte av krigsofre» og «den grelleste kynisme»
Johansen gjør det til en dyd å ikke være godt orientert om det hun kommenterer. Det er helt utrolig. «Jeg vil aldri kontakte ham eller andre styremedlemmer» proklamerer hun stolt. Det er et stort problem. Hun operer i et eget univers som ikke eksisterer for vanlige journalister, de som sjekker, leser, spør og graver. Hun vil ikke høre, og hun leser heller ikke brevet hun angriper. Hun bare sprer ondsinnede usannheter om andre menneskers motiver. Johansens konspirasjonsteorier om at motivet har vært ønske om utnyttelse av «krigsofre i nød» har rett og slett vist seg å ikke tåle møtet med virkeligheten.
Jeg kjenner personlig mange som har måttet forlate sitt eget hjemland. Et gjennomgående problem er å få seg en jobb. I Norge er jobben avgjørende for inntekt, for dine rettigheter når du er syk eller du mister jobben, for den pensjonen du får som gammel, for faglig utvikling, mestring, for nettverk og integrering. Kort sagt: Jobb er et veldig viktig velferdsgode. Og den er aller viktigst for dem som har minst fra før.
Alle skjønner at Johansen selvsagt heller burde være opptatt av de haiene som allerede ifølge Aftenposten har snoket rundt flyktningleirene sørpå for å hanke ukrainere inn i svart arbeid og annen kriminell virksomhet, kanskje også utnytting til narkotikahandel og prostitusjon. Men de bruker hun ikke tid på. Hun vil gå løs på sjømatnæringa!
Som gammel journalist elsker jeg media og har siden oppveksten vært storforbruker. Jeg har utrolig mye å takke norske aviser, fagtidsskrifter, NRK, TV2 og utenlandske medier for. I min tid i NORAD jobbet jeg aktivt for å styrke medienes viktige rolle i flere afrikanske land, der journalister risikerer å bli myrdet. En av de dyktige journalistene jeg møtte, som jobbet med å avdekke korrupsjon, ble faktisk myrdet i et attentat, en ren henrettelse, kort etter. Demokratiet kan ikke fungere godt uten gode medier, som gir opplysende og engasjerende journalistikk og kommentarstoff som gjør oss lesere klokere. Det Johansen bidrar med i denne debatten er det motsatte. Hun sjekker ingenting og er stolt av det, hun bare sprer sine fordommer og usanne påstander. Media har makt, og som gammel pressemann har jeg selv også hatt slik mediemakt, men makt bør brukes klokt. Å misbruke mediemakt, som Johansen, og så forsøke å ta en «offerrolle» når man blir avslørt – det er meget lett gjennomskuelig.
Internett er fullt av folk som deler sine konspirasjonsteorier og fordommer. Slikt trenger man ikke betale for, det får man helt gratis – og i så store mengder at de fleste syns det er for altfor mye. Vi forventer av redaktørstyrte medier at det ligger en form for kvalitetssikring bak.
Det norske arbeidslivet er sannsynligvis blant de beste i verden. Sjømatnæringa i Senja består av moderne og produktive bedrifter, flere har vært pionerbedrifter, noen er pioner i tilrettelegging for kompetanseutvikling blant ansatte. De leverer allsidige varer i verdensklasse, innenfor de rammene som norske myndigheter setter og gir Norge enorme eksportinntekter. Det blomstrer i mange norske distrikter. Disse bedriftene har i årtier hatt medarbeidere fra et meget stort antall land. Det er ikke noe nytt, for selv på 60-tallet hadde giganten Findus i Hammerfest 400 finske jenter på hybelhus i byen.
Lokale folk vet hvordan sjømatbedrifter i Senja for flere tiår siden ga arbeid til flyktninger fra Eritrea og Etiopia. Vi omsetter i praksis slagordet om å «se mennesker som en ressurs» og det er jeg stolt over. Min egen ektefelle har vært blant dem som uten norskkunnskaper, uten relevant erfaring eller utdanning fikk sin første jobb i Norge, hos Br. Karlsen. Denne næringa håndterer altså å ta ansvaret å ansette folk som ikke behersker norsk, ikke har norske papirer og ikke har erfaring fra norske arbeidsplasser. Slike bedrifter kan være en stor ressurs i dagens krise. Jeg er helt overbevist om at fagfolk som jobber med flyktninger og integrering ser dette.
Johansens forsøk på svar er bare en kjedelig gjentakelse av personlige fordommer, nag og usanne påstander, uten dokumentasjon. Det Johansen dokumenterer er at hun dessverre har skjønt lite av både integrering, arbeidslivet, sjømatnæringa og «timing», at hun ikke sjekker og at hun ikke engang gidder lese det brevet hun kritiserer med en helt voldsom ordbruk.
Jeg nekter å bøye meg for demagoger. Jeg forholder meg til fagfolk som er engasjert i å hjelpe flyktninger til et nytt liv i Norge, og som setter pris på vårt engasjement.
Jeg kommer til å fortsette å arbeide hardt og engasjert for at sjømatnæringa i Senja skal fortsette å se mennesker som en ressurs, uansett hudfarge, kultur og nasjonalitet, være åpne og gi folk muligheter for en ny start, og at vi skal fortsette å være en sjømatnæring som regionen og landet kan føle stolthet over.
Jeg kommer ikke til å bruke mer tid på Johansen.