Jeg var for én gangs skyld litt tidlig ute til en avtale her om dagen. Jeg skulle spise middag med en kompis på restauranten La Famiglia i Tromsø. Jeg gledet meg til møtet, vi skulle prate om spennende ting, men lite ante jeg at det jeg skulle huske best fra middagen var møtet med to amerikanske kvinner.
La Famiglia gjenkjente jeg svakt som gamle Compagniet, eller i alle fall ganske nært. For oss som var uteløver på 80-tallet er dette stedet som en slags hellig gral, her har det vært vaklende piruetter til «Billie Jean», usikre steg til den halvraske «Dancing on the Ceiling», og langflat klintango til «Careless Whispers». Noen hang også i baren.
Det var derfor med en viss andakt jeg satte meg ned, man tuller ikke med 80-tallet. Like ved siden av bordet mitt satt det to kvinner og småpratet. De kunne muligens vært født og oppvokst på Mortensnes, sånn ved første blikk, men det er rart med det; et trenet øye ser så mye rart, det var noe med klærne, noe med blikket, noe som sa meg at de ikke var fra Mortensnes i det hele tatt.
Jeg er jo ikke mer urban enn at jeg fortsatt synes det er morsomt med fremmede, så jeg så på dem med et fast, men vennlig blikk og spurte: Visitors (som omtrent betyr «på reise»)? Det hørtes muligens ut som en linje fra en westernfilm, de kunne fort svart «på gjennomreise», eller de kunne ha gjort dagen helsvart med å svare på norsk at nei, vi kommer fra Mortensnes.
Men tror du ikke jeg traff, med spørsmålet og språket og det hele. De var på besøk, altså turister. Jeg var glad jeg hadde spurt om de var på besøk. Man spør jo ikke om folk er turister, det er noe pinlig ved å være turist, noe flokkaktig. Og er det noe moderniteten forsøker å lære oss, så er det at flokker er ut. Disse to individualistene kom fra USA, skulle det vise seg.
En av dem kom fra Wisconsin. Fra hovedstaden Madison, sa hun. Jeg kunne da fortelle om den gangen jeg hadde holdt på å fryse ihjel på besøk hos slektninger i Eau Claire, som også er i Wisconsin. Det er riktignok veldig langt fra Madison, og så lite og forblåst at hun nok bare latet som om hun hadde hørt om stedet, men det var nå likevel en referanse, den tok oss videre i praten.
Vi snakket litt om grenseelva mellom Minnesota og Wisconsin, St.Croix, og litt om vinteren der borte, det kan bli ganske kaldt, faktisk. Artig at det kan bli så mye kaldere der, liksom, enda så mye lenger sør enn Tromsø. Sånt gir en veldig god mulighet til å fortelle om Golfstrømmen. Den er helt barnelærdom her hos oss, men svært få andre har faktisk hørt om Golfstrømmen. Det virket som om hun fant det relativt interessant. Det virket sånn.
Så fortalte hun at hun jobbet med biokjemi. Jeg er litt usikker på om hun sa at hun var biokjemiker, og om det egentlig er en tittel, men det er ikke så nøye, for da kom hun andre på banen og sa at hun også jobbet innenfor bioteknologi. Amerikanere er opptatt av jobb. Det var visstnok slik de kjente hverandre, gjennom biologien.
Det ga meg - selvsagt - tidenes oppspill. De hadde jo kommet til Norges, for ikke å si Europas, hovedstad for marin bioprospektering. Dette er byen hvor alle tenkelige organismer i det kalde havet, der den allerede omtalte Golfstrømmen svinger av i møtet med Polhavet, samles inn, kartlegges og kategoriseres og analyseres. Kan det brukes til noe, kan det bli medisin, eller lim, eller pølsepapir. Det er det ingen som vet, men det er uansett her det skjer.
Jeg kunne jo ha dratt det videre med Arctic Zymes og historien om Jan Raa og Gunnar Rørstad sin raudåte og Jeanette Andersen og Trond Jørgensen og hele hopprennet i hvite frakker. Men jeg gjorde ikke det, jeg følte det begynte å bli nok da jeg hørte meg selv nevne Golfstrømmen for andre gang. Det er ikke bra å være så belærende, og heller ikke så overvettes stolt av byen. Lurt å porsjonere litt.
De to amerikanske kvinnene fulgte ikke opp på dette med marin bioprospektering, men fortsatte med litt småprat, hun andre kom fra Delaware, og det er jeg ikke sikker på hvor er, så jeg spurte ikke, bare nikket gjenkjennende. OK, Delaware, sa jeg. Jeg tror det er mange som har hørt om Delaware uten å vite nøyaktig hvor det er. De fortalte litt om jobben sin, om turen hit og om hvilke planer de hadde for oppholdet. Hyggelige folk.
Så kom kompisen min, og samtalen tok slutt. Etter en stund gikk de. De lo litt mens de sa «bye bye». Jeg lo også litt, vet ikke helt hvorfor, og sa noe greier med «enjoy your stay» eller noe i den retning. Det var i alle fall god stemning. Kanskje ikke fordi samtalen hadde vært så inni granskauen interessant. Den var helt grei, tenker jeg.
Det virkelig interessante, og poenget med denne historien, er at dette aldri hadde skjedd, om ikke mobilen min var gått tom for strøm.