Det er på høy tid at kvinners rettigheter og valgmuligheter i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen får sin rettmessige plass på den feministiske agendaen. Likestilling kan defineres slik: Lik status, like ressurser og lik makt. Det er ikke definert som en jobb å gå gravid, føde eller ta vare på barn. Det er bare en naturlig del av det å være en kvinne. Som i dagens samfunn ikke verdsettes verken i status, ressurser eller makt. Det er for eksempel ikke en selvfølge at kvinnens arbeidsplass vil eller har mulighet til å tilrettelegge for gravide eller ammende kvinner hvis/når det oppstår behov om det.

“Verdens beste land å føde i” hører vi. Mens svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen stadig nedprioriteres – i økonomien og effektivitetens navn. Vi har et system som svikter kvinner i den aller mest sårbare fasen av livet. Konsekvensene rammer oss alle. Hver sommer holder flere fødeavdelinger sommerstengt, og de siste 50 årene har 140 fødeinstitusjoner blitt lagt ned. I “verdens beste land å føde i” har vi nå færre fødeinstitusjoner enn det som er anbefalt i WHO sine retningslinjer for en trygg fødselsomsorg. Fysisk og psykisk trygghet. Vi vet at opplevelse av trygghet og ivaretakelse er en av de viktigste komponentene for å fremme naturlig og komplikasjonsfri fødsel. Kvinnene selv har definisjonsrett på hva de opplever som trygt. Derfor skal det finnes valgmuligheter. Det er valgmulighetene som forsvinner, når fødetilbudene legges ned og blir borte. Det er valgmulighetene som blir borte når fødeavdelinger fusjoneres og tilbudet blir såkalte multifunksjonelle rom der alle tenkelige scenarioer tas høyde for i et og samme rom. Dette er stikk i strid med både ny og gammel forskning og fremmes kun av økonomiske og ressurssparende hensyn. https://sml.snl.no/LEON

Vi vet at risikoen for komplikasjoner for mor og barn øker med avstanden til nærmeste fødeinstitusjon. Kvinner som har over 90 minutter reisevei til sitt fødested har derfor en lovfestet rett til følge av en jordmor, men vi vet at mange kommuner fortsatt ikke har en etablert og fungerende følgetjeneste. Til sammenligning har vi i Norge et lovfestet forbud mot transport av dyr under fødsel, eller der det er risiko for at fødselen kan starte underveis i transport.

foto
SVIKT: Psykolog Ida Røkkum (t.v.) og jordmor Cathrine Trulsvik i BirthRights Norge sier helsesystemet for fødsler i Norge svikter både brukerne og de ansatte. Foto: BirthRights Norge

Mens fødekuene får føde i fred og ro hjemme, må fødekvinnene legge ut på en stressende ferd over sjø og land, i all slags vær, og er heldige om de får følge av en jordmor. Hjemmefødsel er kun et tilbud for de mest økonomisk og geografisk privilegerte, da det ikke er en del av det offentlige fødetilbudet og koster derfor mye for den enkelte I tillegg til at tilbudet knapt finnes fordi jordmødre ikke kan leve av inntekten uten offentlig støtte. Dette til tross for at forskning viser at hjemmefødsel er et like trygt alternativ som sykehusfødsel, for friske gravide og anbefales der forholdene ligger til rette for det.

I “verdens beste land å føde i” har vi nå et fødetilbud som utvikler seg i strid med forskning og faglige anbefalinger, samt hva vi vet kvinner ønsker og trenger når de skal føde.

Gjennom de siste to årene har vi lest og hørt utallige historier, fra kvinner som har opplevd mangelfull og kritikkverdig behandling i forbindelse med fødsel. Pandemien og smittevern har fått skylden. Men utfordringene i dette systemet var til stede lenge før covid-19. Pandemien var dråpen som fikk begeret til å renne over, og nå står vi faktisk foran en pandemi av traumatiserte og deprimerte småbarnsmødre.

I en ny norsk undersøkelse rapporterte 1 av 3 spedbarnsmødre som fødte under pandemien om depressive symptomer. 54 % fikk ingen eller utilstrekkelig hjelp for sine psykiske helseplager. 1 av 10 opplevde å bli dårlig ivaretatt under fødselen, og 34 % opplevde å bli dårlig ivaretatt på barselavdelingen. Psykisk uhelse er den vanligste komplikasjonen i forbindelse med svangerskap og fødsel – det var det også før pandemien. Konsekvensene og kostnadene knyttet til en mors psykiske uhelse koster oss dyrt, og har ringvirkninger for samfunnet og flere generasjoner fram i tid.

I en europeisk undersøkelse blant kvinner som fødte under pandemien rapporterte 8 prosent av de norske kvinnene som deltok, om “ugrei behandling” under fødselen. Ugrei behandling ble her definert som fysiske overgrep, undersøkelser og inngrep utført uten samtykke, verbale fornærmelser, å bli neglisjert, latterliggjort eller glemt av helsepersonell. Av de 3220 norske kvinnene som deltok, rapporterte rundt 30 % at de ikke fikk umiddelbar hjelp da de trengte det. 32 % rapporterte at de ikke fikk velge fødestilling. 22 % opplevde at de ikke ble behandlet med respekt. 26 % opplevde at de ikke ble involvert i valg, og rundt 30 % rapporterte at de ikke fikk tilstrekkelig informasjon.

For noen kan disse tallene sjokkere, men for oss som møter og jobber med kvinner i denne livsfasen er dette dessverre langt fra overraskende funn. Ellers i livet kaller vi det overgrep og voldtekt dersom noen putter fingrene sine opp i en kvinnes vagina uten hennes samtykke. I fødselsomsorgen kaller vi det “ugrei behandling”? I lys av dette perspektivet vil alle forstå at det er traumatiserende for dem som opplever det, og at det definitivt er brudd på pasient- og brukerrettighetsloven.

Det handler om et system som svikter både brukerne og de som jobber i det. Det drives rovdrift på jordmødre, som allerede er mangelvare. Å jobbe med kvinner i svangerskap-, fødsel- og barseltid gir heller ikke så stor uttelling – verken i status, ressurser eller makt. Men det er jordmødre som er eksperter på den normale/fysiologiske kvinnehelsa, som kan legge til rette for at det normale tas varer på gjennom enkle forebyggende tiltak ved å tilby "lavterskelomsorg" til kvinner der kvinner er. Det er jordmora som er så dyktig på naturlig variasjon i svangerskap, fødsel og barselomsorg at hun lett kan identifisere når det ikke lenger er normalt og dermed henvise videre til de som kan mer om unormale variasjoner.

I våre naboland sier jordmødrene opp i protest mot dårlige arbeidsvilkår, og flykter fra de store fødeavdelingene. Her i Norge lukker vi øynene, og forsøker å løse helsepersonellkrisen ved å bygge et system som jordmødrene ikke ønsker å jobbe i, jamfør planene for nye OUS. Nå sier kvinner ifra. Brukerorganisasjonene sier ifra. Jordmødrene og legene sier ifra. Vi sier alle ifra, og vi viser alle til solid forskning og klinisk erfaring. Spørsmålet er: Blir vi hørt?

Kampen for å styrke kvinners rettigheter og valgmuligheter gjennom svangerskap, fødsel og barseltid er endelig på agendaen. Under årets 8. mars-tog marsjerte vi under parolen “forsvarlig fødsel- og barselomsorg – i hele landet”. Forsvarlig defineres i denne sammenheng som forskningsbasert, trygt, nært og verdig. Den 27. april ble den store demonstrasjonen for “Bedre svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg gjennomført i Oslo og flere andre byer med flere tusen demonstranter som ropte “Bedre omsorg NÅ”.

Denne uka markeres “Birth Trauma Awareneness week” flere steder i verden. Dette er et globalt problem som øker. Norge er intet unntak.