«Jeg har tråkket i et vepsebol, men jeg blir stående», sa fiskeren Susanne Mortensen til iTromsø da hun på tampen av fjoråret ble intervjuet i herværende avis, i sammenheng med at hun var valgt ut som en av kandidatene til «Årets tromsøværing».

Bakgrunnen burde være godt kjent. Mortensen valgte i fjor å si fra til offentligheten, som førte til en stor, offentlig debatt, der hun selv sto midt i stormen.

Deler av den iltre aktiviteten i sosiale medier viste dessverre at det fortsatt er en lang vei å gå i ei næring som er svært mannsdominert. Trakasseringen og de sterkt kvinnediskriminerende karakteristikkene som ble kritisert av Mortensen fortsatte bare å gjenta seg, noe som igjen bekreftet noe av problemet.

Kvinneandelen blant registrerte helårsfiskere er svært lav. Av totalt 9.491 fiskere er bare 360 av dem kvinner, under fire prosent. Denne skjeve kjønnsbalansen er ganske unik i arbeidslivet, og i særdeleshet når det kommer til ei yrkesgruppe med så mange ansatte. Det er på ingen måte en ønsket situasjon, og det er heldigvis en endring i emning.

Fiskeflåten er en attraktiv arbeidsplass for unge, og her er rekrutteringen fra kvinner mye bedre representert. Vel halvparten av nye helårsfiskere det siste registrerte året er kvinner. Av de 60 nye helårsfiskerne i 2020 var 31 kvinner, mens andelen kvinnelige fiskere under 30 år var på 28 prosent i 2020. Det er bra.

I en reportasje hos iTromsø sist lørdag kunne vi lese om de to kvinnelige fiskerne, Ida Marie Grape (24) og Lise Berg Nielsen (26), som skulle til Barentshavet og snøkrabbefiske sammen med resten av besetningen om bord på båten «Polar Pioneer», én av tre båter i rederiet til rederen Per Thore Kraknes. De forteller at de er godt tatt vare på, og de oppfordrer flere kvinner til å mønstre på.

«Polar Pioneer» har et mannskap på 28. Og Grape og Nielsen er ikke de eneste kvinnene om bord på rederiets tre båter. Hver femte ansatt her er en kvinne, og med en kvinneandel på 20 prosent er rederiet til Kraknes i tetsjiktet på antall kvinner om bord.

«Vi har et bevisst fokus på at det skal være kvinner om bord til enhver tid. Vi ser at trivselen om bord øker når begge kjønn er representert», sa Kraknes til iTromsø.

Han forteller at de har hatt en bevisst strategi i ansettelsene, og at dette er en villet utvikling hos dem. At de både ønsker å føre an her, og at det også er noe de ser er bra for både arbeidsmiljø og dermed også businessen.

Det er en lang vei å gå før antallet kvinner er oppe på et fornuftig nivå. Elendige holdninger hos enkelte råtne egg blant mannfolkene skal selvsagt ikke unnskyldes, og må slås ned på også internt i hvert rederi og på hver båt og av andre ansatte. En større kvinneandel vil også være med å bryte ned aksepten for episoder som Susanne Mortensen har skrevet og snakket om.

Da Norges Fiskerlag skulle velge et nytt styre i november i fjor, var det kun én kvinne som ble foreslått til styreverv, men hun ble ikke valgt inn, og resultatet ble at 14 menn nå sitter i landsstyret, og ingen kvinner. Etter en høst med all viraken og debattene rundt manglende likestilling og åpenlys diskriminering i næringa, burde de klart bedre. Dette er dessverre et forstemmende signal fra bransjen selv, og der de ved neste korsvei må skjerpe seg.

Men det er overhodet ikke helmørkt. Tilsiget av kvinner blant unge fiskere er flott. At redere er fremsynt og tenker nytt er også bra. At noen har stått frem og turt å ta debatten er viktig og prisverdig. I oktober stiftet også kvinnelige fiskere sin egen organisasjon, og allerede på tampen av fjoråret fikk de sitt første gjennomslag, da Nærings- og fiskeridepartementet meldte at i den nye rekrutteringsordningen for 2022, skal tre av de seks kvotene tildeles kvinner.

Alt dette er et bakteppe som gir grunn til optimisme for ei av de viktigste, tøffeste og mest ærverdige næringene vi har.