– Se aldri opp til noen. Se heller aldri ned på noen. Se dem rett inn i øynene, for de er folk akkurat som deg, sa den grønlandske skuespilleren Makka Kleist da hun var i Tromsø under Vårscenefest nylig. Disse enkle ordene brant seg litt fast i meg der jeg satt i salen, og jeg sendte en stille takk til den vise grønlender som en gang hvisket dette i øret til Makka.
Det kan høres litt smålig ut aldri å se opp til noen. Men det betyr nok ikke at man ikke kan beundre noen for det de er og det de får til, det betyr bare at man ikke trenger å sette seg selv i en underordnet posisjon selv om man beundrer noen. Livet er ikke et regnestykke som må gå i balanse, man må ikke trekke fra på egen verdi for å kunne tillegge andre verdi.
Jeg tenkte at jeg egentlig er ganske bra på den første delen av Kleist sin læresetning. Selv om jeg ikke kommer fra adelsslekt eller med enestående egenskaper som skulle gjøre meg særskilt adskilt fra allmuen, har jeg aldri holdt meg med idoler. Aldri følt meg verdiløs og dum, selv om jeg som barn var både lubben, sein og stam. Mulig jeg har tungt for det.
Men andre, og dermed tredje del, synes jeg er vanskeligere. Jeg ser det og skjønner det, gjerne litt for sent, de gangene jeg ikke har gitt folk den oppmerksomhet og respekt de fortjener. Men det er vanskelig å bli varig bedre på slikt. Dette satt jeg og grunnet på, mens jeg holdt vakt i teltet som Vårscenefest hadde satt opp på Stortorget i Tromsø nå for litt siden.
Hun kom inn i teltet på en litt original måte – ikke gjennom hovedåpningen, men ved å glide opp et sidevindu og så vidt klare å sno seg inn, med røyken i munnviken, tydelig ustø. Det var bare meg i teltet, men jeg ble likevel ikke videre glad over å se henne. Hun var ikke i målgruppa, vi hadde jo satt opp teltet for å ha faglige diskusjoner om scenekunst, om kulturpolitikk, om alt som rører seg på nordnorske scener.
Det var ikke derfor hun kom. Hun kom for å varme seg. Det var et par grader ute, og regn i lufta. Hun var bare delvis kledd for været, all den tid hun kombinerte tynne tights og usedvanlig høye hæler med en allværsjakke. Det var ikke godt å si hva hun gjorde i byen, hva hun egentlig drev med, men på et eller annet vis fikk jeg en følelse av at hun tilhørte her, rundt Stortorget et sted.
Jeg gjorde ikke noe nummer av hennes entré, bare fortsatte å kikke på telefonen og tenkte at hun snart nok ville bli lei og gå dersom jeg ikke viet henne noe oppmerksomhet. Så feil kan man ta. Hun skulle ingen steder. I stedet ville hun ha min oppmerksomhet, og gikk i gang med å prate. Og prate. Usammenhengende. Uforståelig. Jeg så fortsatt på mobilen, helt til jeg husket ordene til Makka Kleist. Så la jeg mobilen vekk og så rett på henne.
Jeg vet ikke om det var fordi jeg så på henne - så henne - at praten gradvis ble mer forståelig. Jeg skjønte at hun hadde trøbbel med politiet, at hun hadde vært fengslet, at hun hadde et agg til barnevernet. Hun mente at statsministeren skyldte henne en unnskyldning, og erstatning, og hun kom stadig tilbake til barn. At hun ville ha barn, men ikke fikk lov, sa hun.
Jeg ble vitne til en helt utrolig monolog, en ordflom så voldsom og så sterk at jeg et øyeblikk lurte på om jeg var utsatt for performance-kunst. Hun vekslet mellom å kommentere sanseinntrykk fra teltet (bålet e feilplassert, æ e god på bål), til å male, med voldsomme strøk, et portrett over eget liv. Jeg bare så på henne, og lyttet. På et tidspunkt, etter at hun hadde pratet om hvor mange steder i byen hun hadde bodd, lurte jeg inn et spørsmål: Hvorfor flyttet du så mye?
– Det ska du gje dæ fan i, smalt det. Det var bare et spørsmål, men det ble lest som et angrep. Slik fungerer hodet til en som har mistet all tillit til systemet, som har gått på tap etter tap i livsløypa si, og som har fått så mange beslutninger om sitt eget liv tatt av andre at hun verner, som en pitbull, om det lille hun har igjen av verdighet og selvrespekt. Jeg ga ikke faen, men jeg ga meg.
Likevel fikk jeg greie på hvorfor hun hadde flyttet så mye rundt. Det var ikke hennes feil. Hun var ikke så gammel da det startet. Hun ble forsømt, og etter hvert overlatt til systemet - et system som ganske sikkert har gjort sitt beste, men som ikke lykkes i dette tilfellet. Hun falt imellom, hun falt igjennom, og jeg er redd hun ikke har hatt sitt siste fall heller.
Jeg skal aldri glemme dette møtet. Det er ikke det at jeg ikke visste at unge jenter som henne eksisterer, at folk lever strevsomme liv rundt meg. Det var råskapen i fortellingen, og opplevelsen av å se en historie sakte utfolde seg og gå over i meningsbærende setninger etter hvert som kontakten oss imellom økte.
Etter en omtrent tjue minutter helt sammenhengende monolog, i et rasende tempo, kun avbrutt av mitt ene spørsmål, tok hun sikte på utgangen, den riktige denne gangen. Da hun stod i døråpningen, lente hun seg kokett over på den ene foten, og slo ut med armene: – Bare Jesus vet korsn den her helga vil gå. Og æ. Førr æ e søstra hannes.
Det skulle ikke forundre meg.