Saken dreier seg om hvem som eier den tidligere «statens grunn» i Karasjok kommune. Her har to kollektive grupperinger saksøkt Finnmarkseiendommen (FeFo) for å få fastslått at det er de, og ikke FeFo, som eier denne grunnen. Den ene av disse, representert ved Kárášjoga Sámiid Searvi (Karasjok Sameforening), har anført at det er befolkningen i Karasjok som eier denne utmarka. Dette er i samsvar med Finnmarkskommisjonens konklusjon.

Hvem som eier jorda i Finnmark har aldri blitt avklart av domstolene, og det er heller ingen som kan vise til noen avtale om erverv, noe man vanligvis krever for å dokumentere eiendomsrett. Derfor er saken som nå skal opp i Utmarksdomstolen ikke bare viktig, men også nødvendig slik saken nå står.

For selv om staten helt siden slutten av 1800-tallet har hevdet at den eide all usolgt jord i «Finmarkens landdistrikter», viser forskning og utredninger at dette neppe er riktig. Otto Jebens konkluderte allerede i 1999, i hans doktoravhandling, med at det var samene som eide jorda i Indre Finnmark. Det ble da også Finnmarkskommisjonens konklusjon for Karasjok i 2019.

INNLEGGSFORFATTER: Øyvind Ravna, professor i rettsvitenskap. Foto: UiT

Saken som nå skal opp i Utmarksdomstolen vil som sådan være en prøvestein for rettsutviklingen som fulgte i kjølvannet av Alta-saken på 1980-tallet, som bl.a. ledet til Finnmarksloven, FeFo og rettskartleggingsprosessen. Som sådan vil den også være en prøvestein for hvordan Finnmarksloven er å forstå. For domstolen må bl.a. ta stilling til om loven siktet mot å gjøre FeFo til permanent eier av nesten all fast eiendom i Finnmark, eller om det, slik det framgår av forarbeidene, kan være at «grunn som Finnmarkseiendommen står som eier av – i realiteten eies av andre».

Noen lurer sikkert på hvorfor denne eiendomsretten er så viktig for mange lokalsamfunn i Finnmark. Til det kan det sies at når landet vårt er organisert med privat eiendomsrett, så har eiere rett til å få den avklart, både i omfang og innhold. I Norge kan enkeltindivider og grupper eie sine hjem, gårdsbruk, ja endatil skog, utmark og fjell.

I dette ligger at den eller de som rent faktisk er eiere, har en rett til å få retten anerkjent og avklart. Dette er forankret i Grunnlovens § 105, Den europeiske menneskerettskonvensjon protokoll 1 og for urfolk også i ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 14.

Det er ikke åpenbart hva som blir utfallet av saken. Jussen, eller rettskildelæren, går i stor grad ut på at praksis fra lignende saker vektlegges for å komme fram til en domsslutning – og som nevnt har ikke en sak som denne i Finnmark tidligere vært behandlet av domstolene. Den såkalte Svartskog-saken, som gjaldt retten til et utmarksområde i Troms, er det nærmeste man kommer Karasjoksaken.

I den hadde befolkninga i Manndalen brukt et utmarksområde i alders tid. Selv om staten sto som eier av området i grunnboka, kom Høyesterett til at det var bygdas folk som var eiere.

At Karasjok ligger i hjertet av det samiske kjerneområdet, hvor både Samerettsutvalget folkerettsgruppe, regjeringen Bondevik II i forarbeidene til Finnmarksloven, og senest Finnmarkskommisjonen, har lagt til grunn at samene har krav på eiendomsrett i henhold til så vel folkerett som nasjonal rett, vil nok også legge føringer på Utmarksdomstolens vurderinger i saken som nå er til behandling.

Forhåpentligvis vil en rettskraftig dom, i likhet med andre slike dommer, skape ro i om rettsforholdene i Karasjok. Det forutsetter imidlertid ikke bare at partene forholder seg til dommen, men at også pressen opptrer saklig og informativt.

Når Klassekampen knappe 14 dager før Karasjoksaken starter, maner fram et bilde av at en organisasjon vil lage et storfylke for samer fra Tana til Nordreisa, gjør den ikke det. Avisa burde vite at uansett utfall av et krav om eiendomsrett, vil ikke det bli et storfylke. Dessuten er ikke nevnte organisasjon part i Karasjoksaken, noe som er et vilkår for å kunne fremme krav i den.

Et annet og vel så grovt overtramp dukket opp på kommentarplass i Nordlys nå rett før Karasjoksaken starter, hvor avisas politiske redaktør, med overskriften farlig i Finnmark, spinner videre på at nevnte organisasjon truer «stabiliteten i et område av Norge som aldri har vært mer strategisk viktig for nasjonen enn nå».

At samene er et folk på tvers av landegrensene på Nordkalotten, gjør den ivrige redaktøren til et argument for at de kan ønske å forlate «fellesskapsrammene i den norske staten». Med fete typer avslutter han fortellingen med å skrive at «tidspunktet aldri [har] vært dårligere for splid mellom folkegruppene i Finnmark».

Spliden er det Fjellheim selv som skaper. For konspirativ journalistikk bidrar ikke til annet enn nettopp splid og usikkerhet. Og er det noe folk i Finnmark ikke trenger, nå når en del av et omfattende sakskompleks for første gang sak skal opp i domstolene, så er det splid og usikkerhet. Finnmark er verken et område med ufred eller store konflikter i dag, og vil neppe bli det uansett utfall av Karasjoksaken eller hva Fjellheim måtte finne på å skrive.