Den siste uka har vært temmelig deprimerende. «Brennpunkt»-dokumentaren, som avdekker stygge og opprørende avvik man helst ikke vil vedkjenne seg at skjer i dette fortsatt godt bemidlede landet, har vekket avsky og skapt sinne. Selvsagt har det dét. Den påfølgende debatten har handlet om det større bildet, hvorfor helsevesenet i dette landet, av alle land, har så mange avvik og, satt på spissen, ligger på sotteseng.

Debatten om hvordan det norske helsevesenet skal være rigget er innfløkt, uoversiktlig og med mange aktører som peker på og gir hverandre skylda. Stammespråk, begrepsjungel og budsjetter i alle valører og farger florerer.

Helseforetaksmodell, samhandlingsmodell, spesialisthelsetjeneste, fritt brukervalg, helse- og omsorgstjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven, folkehelseloven og hva det nå heter alt sammen. Og mens alle disse begrepene, supplert av en grøt med tall, flyr fram og tilbake over debattbordene, sitter hovedpersonene selv – altså syke mennesker og de som skal hjelpe dem – og fortviler.

Det har i all hovedsak handlet om det somatiske helsevernet, nær sagt på sedvanlig bekostning av det psykiske, og det er like lite overraskende som det er bedrøvelig. Dette underbruket av norsk helsevesen er et flykrasj i sakte film, og de som lider her er sykepleierne, behandlerne og de hele rigget er til for, altså de som er så psykisk syke at de trenger hjelp.

Eldreomsorgen og det somatiske får mer spalteplass og oppmerksomhet. Når Trude Drevland, Lise Fjeldstad, Anne Holt, Mads Gilbert, Lasse Qvigstad og andre veltalende og ressurssterke folk med et stort publikum taler saken, skaper det masse støy. Støyen er selvsagt høyst betimelig, og det er bra de står opp og fram for saken.

Psykisk helse er litt annerledes stelt. Fakkeltogene og de fremskutte maktpersonene er færre, bortsett fra når det er «Verdensdagen for psykisk helse» og «Verdensdagen for selvmordsforebygging», for ikke å glemme når det skal holdes taler. Da bryr man seg.

«Psykisk helsevern skal styrkes», slo helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) nylig fast da hun holdt den såkalte sykehustalen. Samme minister avviklet for øvrig «den gylne regel» i samme tale for et år siden, altså den rettesnoren man i mange år har forsøkt å navigere seg etter, som i praksis har vært et politisk mål om at psykisk helsevern skal prioriteres sterkere enn somatisk sektor.

Vær så snill, les avsnittet over én gang til. Det er ikke satire. Det er norsk helsepolitikk anno 2022-2023.

Samtidig ber hun om at det må spares, for nå er det krise og dyrtid. Oslo universitetssykehus har allerede gitt svar på tiltale i form av å strupe penger til Klinikk for psykisk helse og avhengighet. I Dagsnytt 18 onsdag, der de heldigvis orket å sveipe innom temaet, bekreftet Kjerkhols statssekretær, Karl Kristian Bekeng (Ap), rett ut at alle nå må spare. Og at dette også gjelder tiltak for psykiatri for barn og unge.

Dette er altså politisk gangbar mynt, eller mangel på sådan, i dagens Norge. Det er helt ufattelig at man kan sitte og smile inn et kamera og si noe sånt. Og dette er uttalelser som faller kort tid etter en pandemi har holdt nesten en million skoleelever her til lands i isolasjon i to år, og med en verden rundt oss som ikke har vært så usikker og skummel siden andre verdenskrig.

Da kutter man ikke i ungdomspsykiatri. Ikke da heller. Det er, i mangel på et bedre ord, galskap.

Det psykiske helsevernet sliter med nøyaktig de samme utfordringene som det somatiske, men når det fra tidenes morgen har vært kraftig underfinansiert, er en frysning av budsjetter og nedskjæringer nå en reell nedbygging, med vidtrekkende konsekvenser ingen aner. Det er hårreisende.

Her i nord er sparekniven dolket i ryggen på det som skal bli et nytt psykiatrisk sykehus for Troms og Finnmark, der kostnadene er estimert til å bli rundt 2,7 milliarder kroner. Spaden er fortsatt ikke satt i jorda, men når den gjør det, er det med full visshet om at det ferdige sykehuset ville være helt underdimensjonert for de faktiske behov det skal dekke.

Det er her jeg ramler helt av. For det er bare tull at det ikke finnes penger til dette, og det er også tull å hevde at tildeling av tilstrekkelig med penger kommer til å sende Norge lukt ned i inflasjonshelvetet.

Det er sågar dårlig økonomi ikke å styrke det psykiske helsevernet, for det vil bare skape fordyrende etterslep. En god venn av meg gikk ut i sosiale medier rundt jul og fortalte for et sant helvete han og familien har vært gjennom det siste året, med ei datter som har slitt med livstruende spiseforstyrrelser, og hvor vanskelig det var å få – bokstavelig talt – livreddende hjelp.

En sterk og vond tekst, der han slitent konkluderte med at de til slutt fikk hjelp, men at institusjonen som utgjorde den livreddende forskjellen nå skal legges ned, fordi det angivelig må spares. Det er like hjerteskjærende som det er raserifremkallende.

Jeg vet det er feil kutyme å trekke inn andre poster man bruker penger på, når det er snakk om problem som håndteres av andre departement med andre budsjetter, men likevel. En komplett unødvendig skipstunnel på under en nautisk mil skal uansett bygges. Pris: Cirka tre milliarder.

Bare overskridelsene til den hinsides famøse (og 22 kilometer lange) togtraseen Follobanen er på 14 milliarder kroner. Fullprisen er på tett under 40 milliarder. Overskridelsen alene hadde gitt oss flere nye sykehus og flere tusen nye sykepleiere – til ei skikkelig anstendig lønn. Så det finnes åpenbart penger.

Det er jo kjekt med litt kortere båt- og togtur, for all del, men det er jo fristende å spørre om man kanskje heller skulle prøve å redde noen menneskeliv i stedet.

Jeg har selvsagt ikke svaret på hva som er løsningen når det kommer til hele det komplekse rigget Norsk Helsevesen. Men skulle man begynne et sted, ville det være å skru ned New Public management-knappen og heller satse på å utdanne flere sykepleiere, og gjøre det attraktivt for dem å jobbe, enn å ekspandere administrasjonene og ansette flere toppledere rundt om i helsevesenet.

Tre av fire kommuner i landet sliter med i det hele tatt å få tak i sykepleiere. Mangelen er anslått å være på over sju tusen stykk, samt over to tusen hjelpepleiere. Ikke «varme hender», men utdannede og dedikerte folk med nødvendig kompetanse og innsikt, som skal ta imot folk, pleie dem og hjelpe dem som er på sitt aller mest sårbare og trengende.

Men det skal altså spares. Og derfor ber man heller dem som er der ute på slagmarken om å jobbe litt mer, til tross for at de allerede sliter med sykefravær, slitasje og lekkasje av uvurderlig kompetanse over i det private og til andre bransjer.

I mellomtiden er det bare å folde hendene og håpe at ikke du eller noen du er glad i blir syk og trenger hjelp.