Vi er så heldige at vi bor i et land der alle barn og unge har rett på skole. Dessverre bor vi et land der kravene til hvem barn og unge skal møte i skolen, ikke står like sterkt. Ønsket om at alle barn og unge skal møte en kvalifisert lærer har i altfor lang tid forblitt nettopp et ønske. Sånn kan det ikke være lenger.

Den pågående lærerstreiken må bli forstått med dette i mente. Mangelen på kvalifiserte lærere er en del av virkeligheten elever møter, en virkelighet som ikke er i tråd med opplæringslovens intensjoner. Én av fem personer som underviser i skolen, mangler godkjent lærerutdanning. Dette kan KS og politikere umulig ha tatt inn over seg, for da ville det ikke vært streik lenger.

For sjette år på rad er lærere de utvalgte lønnstaperne. For tredje år på rad synker søkertallene til lærerutdanningen. Dette er eksempler som underbygger det faktum at KS og politikerne må komme på banen, hvis de da har et genuint ønske om å rekruttere og beholde kvalifiserte lærere i skolen. Alternativet er at vi lærere ikke vil stå i klasserommet lenger.

Så ja, streiken handler om lønn, men desto viktigere er den en profesjonskamp. Lærerprofesjonen kan ikke og vil ikke miste øyet for hva som gagner elever i dag og i fremtiden.

For la det ikke være tvil: Streiken berører barn og unge, og det er vi lei oss for. Men dersom du tror at konsekvensene av streiken er det mest bekymringsverdige for barn og unge, har du gått glipp av poenget. Det mest bekymringsverdige for barn og unge er situasjonen i dagens skole. Den er streikens klare årsak.

Lurer du fortsatt på hvorfor vi streiker? Skal vi satse på elevene, må vi satse på lærerne.