Hvorfor har kvinnehelse så lav status i Norge? Hvorfor blir kvinners helse nedprioritert både når det gjelder finansiering, oppfølging og forskning?

I forrige uke kom Kvinnehelseutvalgets rapport, et oppdrag som var initiert av Høyre i regjering i 2021. Rapporten bekrefter at kvinners helse fortsatt ikke blir tatt på alvor på tross av at kvinner har dobbelt så høyt sykefravær, jobber mer deltid og er langt oftere uføretrygdet enn menn.

Det er et stort samfunnsproblem at mange kvinner ikke får en diagnose eller rett behandling når de oppsøker helsetjenesten. At så mange kvinner står utenfor arbeidslivet, koster samfunnet milliarder av kroner. Dette er et stort tap for samfunnet og for den enkelte kvinne. Utenforskap, skam og manglende tilhørighet og mestring arbeidslivet er et stort tap for hver kvinne som ikke kan bidra i arbeidsfellesskapet.

Det er store forskjeller på hvordan kvinner og menn rammes av sykdom. Da er det oppsiktsvekkende at leger og helsepersonell ikke tar innover seg at menn og kvinner er forskjellige, men behandler kjønnene helt likt. Det er menns kropper og symptomer som altfor ofte settes som en standard – selv om kvinners sykdomsforløp ofte er veldig annerledes. Alt fra medisindoser til medisinske behandlinger hos kvinner har vært gitt ut ifra menns anatomi.

Manglende kunnskap om ulike symptomer og ulike sykdomsforløp har fått alvorlige konsekvenser for kvinners helse. Enten ved at feil diagnose stilles eller at behandling blir satt i gang for seint. I sum fører dette til at kvinner får dårligere helsehjelp enn menn.

Kvinnehelseutvalget viser også til at kvinners stemmer ikke blir hørt, de får ikke gjennomslag i helsetjenesten. Spesielt gjelder dette minoritetskvinner. Kvinner med komplekse og sammensatte lidelser opplever enten å ikke bli trodd eller så tar det fryktelig lang tid å få en diagnose. Konsekvensene er at mange kvinner blir såkalte svingdørspasienter; de oppsøker hjelp flere ganger, blir sykemeldte og bidrar til økte helsekøer.

Det er fortvilende at disse kvinnene venter så mange år på å få en diagnose og rett behandling. Det er også nylig foreslått kutt i midler til Nasjonal kompetansetjeneste for inkontinens og bekkenbunnsykdom ved Universitetssykehuset i Tromsø (NKIB).

Tall fra Endometrioseforeningen estimerer at sykdommene endometriose og adenomyose alene koster Norge minst 13 milliarder kroner i året! Dette er store tall som skyldes at kvinner faller ut av jobb og utdanning på grunn av sykdom. Kvinnehelseutvalgets rapport påpeker at det kan ta opptil fem år for en kvinne med endometriose å bli riktig diagnostisert. Dette er helt utrolig med tanke på at 5 til 10 prosent av alle kvinner rammes av denne sykdommen.

Så hva må til for å løfte statusen for kvinnehelse? Utvalget anbefaler regjeringen å bevilge en milliard kroner og å gjennomføre 75 tiltak. Når man ser hvor mye kvinners sykefravær og deltidsarbeid koster i tapte arbeidsdager, er utvalgets forslag om en milliard kroner til kvinnehelse faktisk en liten og helt nødvendig investering.

De foreslåtte tiltakene fra Kvinnehelseutvalget må bli fulgt opp og gjennomført. Nå må det handling til – kvinners stemme må bli hørt! Høyre vil ha en egen stortingsmelding om kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv for å sikre at kunnskapsgrunnlaget i rapporten og tilhørende tiltak blir fulgt opp og gjennomført.

Det må opprettes et nasjonalt kvinnehelsesenter som blant annet må ha kompetanse på endometriose og adenomyose. Sverige har hatt flere slike sentre i mange år allerede. Og så må det finnes midler til NKIB, slik at ikke verdifull og nødvendig satsing på bekkenbunnsplager går tapt.

Regjeringen har varslet at de vil komme med en strategi. Vi mener at det må en stortingsmelding til der strukturelle og finansielle endringer innen helsesektoren fastsettes med mål om et likeverdig helsetilbud for alle. Det er på tide å ta tak i den store forskjellen.