Hvordan skal vi sikre bedre barnehage, SFO, skole og helsetjenester i Tromsø? Hva skal til for å sørge for et trygt og anstendig arbeidsliv for alle? Og hvordan skal Tromsø nå våre ambisiøse klimamål?
Nylig ble jeg valgt som leder i programkomiteen til Arbeiderpartiet i Tromsø, som skal utarbeide forslag til valgprogrammet frem mot neste års lokalvalg.
I avisa iTromsø reagerer leder i Fagforbundet Tromsø, Reinaldo Montalvao, på sammensetningen av komiteen. Jeg hilser all debatt om Arbeiderpartiets fremtidige politikk hjertelig velkommen og synes det er flott at Fagforbundets leder engasjerer seg i vårt partis programarbeid, til tross at hans politiske medlemskap ligger hos et helt annet parti.
Så til saken: Det stemmer ikke at komiteen er sammensatt kun av akademikere.
Joakim With har fagbrev i armeringsfaget og har jobbet over ti år som jernbinder.
Trude Ørpetvedt, daglig leder i Tromsø ASVO, lærer opp og kvalifiserer mennesker til varierte arbeidsoppgaver hver eneste dag. Det er arbeid til alle i praksis.
Katinka Hofsøy, barnevernspedagog og arbeider med sårbare barn og familier som miljøterapeut i Bufetat.
Det er studenter og pensjonister i komiteen, som altså består av ti personer med stor bredde i bakgrunn, livserfaring, utdanning- og yrkesbakgrunn. Det gjør partiet godt rustet til å svare på de store spørsmålene vi står overfor.
Fagforbundets leder har et for snevert og utdatert syn på hva han mener er en «vanlig arbeider». Arbeiderpartiet er for vanlige arbeidsfolk – i alle yrker. Sosialdemokratiet har kjempet i flere tiår for at gratis høyere utdanning skal være en mulighet for alle – uavhengig av hvor du kommer fra eller størrelsen på foreldrene sin lommebok.
Vi har dermed skapt et skole- og utdanningssystem som bidrar til fordeling og utdanning til alle. Etableringa av Statens Lånekasse i 1947 er noe av det mest grunnleggende en Arbeiderpartiregjering har gjort. Statens Lånekasse har vært en av de viktigste velferdsordningene etter krigen, både gjennom å skape et opplyst demokrati og til å bryte ned sosiale klasseskiller.
I dag tar de fleste det for gitt. Men det er et privilegium å ha en velferdsstat som sørger for at alle som ønsker det kan ta utdanning, herunder også høyere utdanning.
Jeg er stolt av å tilhøre en bevegelse som har kjempet frem disse rettighetene. Og jeg er stolt av å ha fullført en master, ved UiT Norges Arktiske universitet. At Fagforbundet selv organiserer jurister tilsier i mine øyne at de også bør se verdien av dette. Alle er vi arbeidere – en del av brikkene som trengs for at velferdssamfunnet skal gå opp.
De viktigste spørsmålene vi skal svare på de neste månedene er ikke hvor mye skitt under neglene man må ha for å skrive et partiprogram, men hva som bør stå i det.
Hvordan løser vi de store og små oppgavene Tromsø kommune står foran i tiden vi går inn i? Jeg gleder meg til den politiske debatten om hvordan disse oppgavene kan løses aller best i fellesskap.