Igjen har utfordringene i psykiatrien havnet på dagsorden lokalt og nasjonalt. På en nyansert måte har ITromsø pekt på flere faktiske utfordringer. Loven om samtykkekompetanse fra 2017 har blitt nevnt som en årsaksforklaring, og det diskuteres om den bør endres. Jeg vil forsøke å forklare hvorfor denne loven ikke er problemet.

I debatten har det blitt hevdet at pasientens rett til selvbestemmelse trumfer behovet for behandling og et verdig liv. Menes det at alle voksne samtykkekompetente mennesker miste retten til selvbestemmelse i helsespørsmål? Eller skal bare samtykkekompetente personer med psykiske lidelser fratas retten til selvbestemmelse i helsespørsmål? Ett par eksempler illustrerer forskjellen.

Kari har uhelbredelig kreft. Medisinene kan dempe symptomene og forlenge livet, men gir bivirkninger som Kari ikke kan akseptere. Vi aksepterer at Kari skal få lov til å slutte med medisinene sine, selv om det fører til en økt belastning for pårørende, et mindre verdig liv og er mot legenes råd. Hvorfor det? Fordi Kari skal få bestemme over sitt eget liv.

Petter har en uhelbredelig psykisk lidelse. Medisinene kan dempe symptomene, og (muligens) forlenge livet, men gir bivirkninger som Petter ikke kan akseptere. Vi aksepterer at Petter skal få lov til å slutte med medisinene sine, selv om det fører til en økt belastning for pårørende, et mindre verdig liv og er mot legenes råd. Hvorfor det? Fordi Petter skal få bestemme over sitt eget liv.

Fra 2017 har det vært slik at vi ikke påtvinger helsehjelp på voksne samtykkekompetente folk som ikke er til fare for andre. Om legene kategoriserer behovet for helsehjelp som psykisk sykdom, kreft eller demens er likegyldig. Fordi både Petter og Kari er samtykkekompetente, spiller det ingen rolle hvilken kategori sykdommen deres er plassert i.

Hvordan blir det dersom Karis kreft eller Petters psykiske lidelse gjør at de ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter? De vil da kunne mangle samtykkekompetanse, og lovverket åpner, etter nærmere vilkår, for at begge kan påtvinges helsehjelp. Dette synes jeg er et fornuftig regelverk.

Hva om Kari eller Petter er farlige overfor andre personer? Lovverket gir både politi, kriminalomsorg og psykiatri tilstrekkelig lovgrunnlag til å ivareta sikkerheten til andre. Innen somatikken er dette lovverket dessverre mangelfullt, men heller ikke denne sommeren har dette blitt satt søkelys på.

Retten til selvbestemmelse i medisinske spørsmål er vernet av både Grunnloven og menneskerettighetene. Derfor er vil det være ulovlig å frata voksne samtykkekompetente mennesker retten til selvbestemmelse i medisinske spørsmål uten nærmere konkrete vurderinger.

Hva om vi bare fratar psykisk syke selvbestemmelsesretten i medisinske spørsmål? Det er ulovlig etter både Grunnloven og menneskerettighetene å gi dårligere behandling til personer på grunn av eksempelvis legning eller funksjonsnedsettelse. Dette betyr at det er ulovlig å gi dårligere behandling til både homofile og psykisk syke på grunn legningen eller sykdommen. Dette kalles diskriminering. Det vil være diskriminerende å frata selvbestemmelsesretten til psykisk syke, kun fordi deres funksjonsnedsettelse er kategorisert som psykisk lidelse.

Lovendringen i 2017 var nødvendig for å få slutt på langvarig historisk diskriminering i psykisk helsevern. Pasientgruppen er særlig sårbar, har blitt rettslig forskjellsbehandlet og utsatt for forbudt lovgivning basert på stereotypier. Dette har gjort at gruppen har fått begrenset sin livsutfoldelse og har blitt nektet individuell vurdering av evner og behov. Tidligere lovgivning var i strid med Grunnloven og menneskerettighetene, og kan derfor ikke gjenopptas.

Jeg tror ikke problemene i psykiatrien løses ved å tvinge samtykkekompetente pasienter til behandling eller sengeplasser de ikke ønsker. Kanskje pasienter feilaktig har blitt vurdert som samtykkekompetente? Kanskje løsningen uansett ikke er mer tvang, men å gi et behandlingstilbud som pasientene ønsker? Kanskje pasientene slutter på medisinene, fordi de ble knyttet til tvang? Kanskje de kommunale botilbudene er uverdige?

Kanskje samhandlingen mellom etatene ikke fungerer godt nok? Kanskje modellen med ansvarsfordeling mellom kommune og sykehus ikke fungerer? Kanskje helsevesenet tilkaller politiet unødvendig ofte? Kanskje helsevesenet skulle utstyres rettslig til å gjennomføre transportoppdrag? Kanskje problemet ikke er lovverket, men behandlingstilbud som samlet sett ikke er gode nok? Kanskje vi ikke har kunnskap nok til å gi god behandling? Kanskje vi må gi rom til å la mennesker leve liv mange anser uverdig. Dette er utfordringer både fagfeltet og befolkningen må erkjenne, og hvor økt bruk av tvang neppe er et godt svar.